Er formuesskatten rettferdig?
Debatten om formuesskatten handler om hva vi oppfatter som rettferdig, skrev Alexander Cappelen i DN tidligere i høst.
Formuesskatten var et av de heteste temaene i valgkampen. Mange økonomer hadde sterke meninger om hvordan skatten påvirker verdiskapingen i Norge. Til og med på min egen institusjon, Norges Handelshøyskole, sto forskningsmiljøer steilt mot hverandre i det som ble omtalt som en «borgerkrig».
Jeg har ingen planer om å helle bensin på det bålet. Tvert imot er det gode grunner til å tro at oppfatninger om formuesskattens effekt på næringslivet i liten grad avgjør om folk er for eller imot skatten. Det er rettferdighetsargumentene – på begge sider – som har størst gjennomslag.
Sammen med kolleger ved NHH (Ingvild Almås, Erik Sørensen og Bertil Tungodden) har jeg i flere økonomiske eksperimenter undersøkt hvordan folk i Norge og andre land veier hensynet til rettferdighet opp mot hensynet til effektivitet. Våre resultater er entydige: Folk er langt mer opptatt av rettferdighet enn av effektivitet når de tar stilling til omfordeling.
For å måle dette sammenligner vi hvor mye folk omfordeler når de kan gjøre det uten kostnad, og når penger går tapt dersom man omfordeler. Tenk deg at du blir bedt om å bestemme hvordan penger skal fordeles mellom to arbeidere. Begge har gjort samme jobb, men bare én har fått en bonus – avgjort ved myntkast. Hva gjør du hvis hver krone du flytter fullt ut tilfaller den uheldige? Og hva hvis en krone forsvinner for hver du overfører?
Når vi gjør dette eksperimentet med representative utvalg fra den norske befolkningen, ser vi at det store flertallet velger å utjevne ulikheten fullstendig når det ikke koster noe å omfordele. Hvis folk var mer opptatt av effektivitet enn rettferdighet, ville vi forventet at langt færre valgte å utjevne når penger forsvinner på veien. Men det gjør de ikke. Andelen faller noe, men et stort flertall ønsker fortsatt å dele likt.
Det som avgjør om nordmenn ønsker å omfordele, er om de oppfatter ulikheten som rettferdig. Når vi ber nordmenn bestemme hvor mye de vil omfordele i en situasjon der bonusen går til den mest produktive arbeideren, aksepterer flertallet ulikhet: Vi misliker ulikheter som skyldes flaks, men aksepterer dem når de skyldes prestasjoner. Av de 60 landene vi har studert, er Norge et av de samfunnene hvor folk i størst grad legger vekt på hvordan ulikhet oppstår. Norge utmerker seg dermed som et av de mest meritokratiske landene i verden.
Dette har klare implikasjoner for hvordan vi bør forstå skattedebatten. Uenigheten handler ikke om hvor stort effektivitetstap man er villig til å akseptere for å redusere ulikhet, men om hvorvidt man opplever at kilden til ulikheten er legitim.
Formuesskatten viser tydelig hvordan ulike rettferdighetsoppfatninger kolliderer.
- Tilhengere av skatten mener at den reduserer ulikheter som ikke kan rettferdiggjøres ved forskjeller i innsats eller talent, og at den hindrer at velstående personer organiserer seg til å bli nullskattytere.
- Motstandere mener den er urettferdig. Norske eiere behandles strengere enn utenlandske, urealiserte gevinster beskattes og verdier som ble beskattet da de ble opptjent, skattlegges på nytt.
Det som gjør debatten spesielt krevende, er at de færreste er villige til å erkjenne at begge sider i prinsippet kan ha rett. En skatt kan både redusere urettferdige ulikheter og samtidig skape nye urettferdigheter.
Årsaken er enkel. Skattesystemet kan i liten grad skille mellom ulike grunner til at noen har høy inntekt eller stor formue. Når det finnes både rettferdige og urettferdige ulikheter, vil forsøk på å rette opp i det ene lett skape det andre.
Progressiv inntektsskatt er et godt eksempel. Skatten tar ikke hensyn til om du har høy inntekt fordi du jobber mange timer eller fordi du har høy timelønn. La oss si at du mener ulikheter mellom folk som legger ned samme innsats bør reduseres, men at ulikheter som skyldes forskjeller i arbeidstid er akseptable. Et progressivt skattesystem vil da bidra til å redusere ulikheter du oppfatter som urettferdige, men samtidig også ulikheter du oppfatter som rettferdige.
Det samme gjelder formuesskatten. For noen representerer den en nødvendig korreksjon av urettferdige ulikheter, for andre skaper den nye urettferdigheter. Først når vi erkjenner at skattesystemet kan redusere både rettferdig og urettferdig ulikhet, kan vi ha en ærlig debatt om utformingen av skattesystemet.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 11. september 2025.