Hvis vi først ønsker å betale eiere fra Kina og USA for å drive kraftkrevende industri her i landet, er det bedre om vi betaler dem for å gjøre noe annet enn å bruke strømmen vår.
Kraftkrevende industri går kort oppsummert ut på at man finner eller importerer et råstoff, og så bruker man veldig mye strøm på å foredle råstoffet.
Opprinnelig var det fornuftig å legge slik industri til Norge. Vi har mye vannkraft, og tidligere var det vanskelig å få brukt denne til noe fornuftig. Nå er det imidlertid mer knapphet på strøm også i Norge, noe som presser strømprisen opp.
For å hindre at kraftkrevende industri flytter produksjonen utenlands, har myndighetene innført den såkalte CO2-kompensasjonsordningen, som i praksis er en form for strømstøtte.
Mottagerne av denne ordningen er i stor grad de tre selskapene Alcoa, Hydro og Elkem.
Alcoa er børsnotert i New York, og er dermed indirekte eid av de vanlige, store Wall Street-selskapene. Hydro er cirka 40 prosent eid av den norske stat, mens de resterende aksjene er fordelt på en rekke internasjonale investorer – blant annet store banker som JP Morgan. Den kinesiske stat eier over 50 prosent av aksjene i Elkem.
Det er ikke nødvendigvis verre å støtte kinesiske og amerikanske eiere enn andre, men siden et av formålene med kompensasjonsordningen er å sikre konkurranseevnen til norsk industri, så kan man spørre seg hvorfor vi betaler eiere fra Kina for å vinne konkurransen.
Det er viktig å erkjenne at norske lokalsamfunn kan ha stor nytte av disse fabrikkene, selv om eierne sitter i New York og Beijing. Så hvis denne strømstøtten var billig, så kunne man vært pragmatisk nok til å se vekk fra alle ulempene. Men denne ordningen er ekstremt dyr.
Norge gir omtrent 600 millioner kroner til Elkem gjennom denne ordningen. Siden selskapet har om lag 1500 ansatte i Norge, tilsvarer det en støtte på 400.000 kroner per arbeidsplass i året. Hydro får over en million i støtte per ansatt.
Totalt regner Norge med å bruke 50 milliarder kroner på denne ordningen før 2030.
Kina og andre eiere skaper ikke arbeidsplassene, men det er tvert imot slik at selskapene deres legger beslag på norsk arbeidskraft som ellers kunne blitt brukt til å gjøre andre fornuftige ting. Vannkraft er nemlig ikke den eneste kraften vi har mangel på i dette landet – arbeidskraft er også en knapp ressurs som bør brukes fornuftig.
Hvis vi dropper CO2-kompensasjonsordningen og heller betaler den kinesiske stat, Wall Street eller norske gründere én million kroner for hver arbeider de ansetter til å løse viktige samfunnsproblemer, så kunne vi fått gjort mye fornuftig som vi ellers ikke har råd til fordi arbeidskraft er dyrt.
Jeg har gått gjennom kinesiskeide Elkems nyeste årsrapport, og der anerkjenner de at det er en viss usikkerhet for om denne gunstige støtteordningen kan fortsette. For å løse dette problemet, skriver de svart på hvitt at de skal løse dette ved å bruke arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri til å formidle Elkems konkurransesituasjon.
Under lobbyvirksomhet i årsrapporten skriver også Elkem at de betaler Norsk Industri én million kroner i året.
I 2022 fortalte Norsk Industri følgende til NRK: «Industrien er i en krise. Bare myndighetene kan gjøre noe med det akkurat nå». Men Norsk Industri nevnte ikke at Elkem gikk med rekordoverskudd både i 2021 og 2022. Det er altså ikke nødvendigvis gitt at de ville ha lagt ned produksjonen i Norge dersom vi slutter å gi dem støtte for å bruke strøm.
Norge er et høyt utdannet land. Vi lever i en tid med store muligheter for nyskapning, men også i en verdensdel med stor mangel på strøm. Likevel bruker vi i Norge syv milliarder kroner årlig i strømstøtte til Kina og andre – og vi gir i tillegg disse bedriftene andre gunstige strømprisavtaler – for å unngå at det skal bli mer lønnsomt å benytte kraft til å behandle råstoff andre steder enn i Norge.
I tillegg er den norske vannkraften spesielt verdifull, og bør derfor brukes slik den er aller mest lønnsom. Grunnen er at resten av Nord-Europa satser på vindmøller, som dessverre gir lite strøm på kalde vinterdager.
Vi kan kjøpe strøm fra dem når det blåser mye og strømmen er gratis, og så selger vi den tilbake når det er vindstille og strømmen er dyr. Da hjelper vi både våre naboland og klimaet, siden andre land i så fall kan bygge ut vind- og solenergi med trygghet i at vi vil selge dem vår vannkraft til en høy pris når det er mangel på strøm.
Men fremfor alt så hjelper vi oss selv. Selv en dreven forhandler som Trump ville slite med å finne en bedre avtale enn å kjøpe strøm nær gratis og selge den tilbake til en høy pris.
Det er dette vi har muligheten til å gjøre med vannkraften vår.
Og det må da være en bedre løsning enn at vi betaler Kina for å bruke den opp for oss?
Innlegget var først publisert i DN 8. mai 2025.