Manglende lønnsomhet i havvind kan ikke løses med subsidier. Finansminister Jens Stoltenberg er ikke lettsindig når han sier det.
Mange gode studier finner at ekle virksomheter – som de med høye utslipp – gir høy eieravkastning.
Slik brun meravkastning fortjener lys fra teori også. Det er rom for tvil, men forventet, at de som vil holde seg unna uetisk virksomhet, gir avkall på noe risikojustert avkastning. Og at de er villig til det.
Teori tilsier at aksjeeierskap er bygging av realkapital, ikke så ulikt banklån: Hvis datteren din vil bygge i hagen, kan en bank avgjøre om huset bygges eller ei. Hvis Esso og Equinor vil bygge energivirksomhet, så kan banker og aksjonærers eksklusjon avgjøre om det blir vindfarmer, kjernekraft eller tjæresand.
Kapitalmarkedets konkurranse kan i teorien drepe denne eksklusjonseffekten: Hvis det er mye finanskapital uten slike etiske oppheng, påvirkes ikke den virkelige verden av etiske ekskluderinger.
Teori kan også tilsi også at erfaring er irrelevant: Når noe i etterkant viser seg å ha vært mer lønnsomt enn markedet (risikojustert), så sier teorien at dette ikke kan ha vært kjent i forkant. Og at det ikke er noen grunn til å tro at det samme vil være mer lønnsomt fremover.
Denne hypotesen om effektive markeder underbygger at oljefondet og de fleste av oss bør eie markedsporteføljen eller passive indeksfond: Vi og fondet kan ikke identifisere gode investeringsmuligheter, så det får andre gjøre. Passiviteten lar oss dra nytte av sneversynte smartingers slit og sluhet. Vi betaler, og det er billig.
Hypotesen om effektive markeder finner noe støtte i at erfaringsstudier spriker, men likevel: Blant gode studier er det en viss irriterende overvekt som finner høy lønnsomhet i etisk belastede eller forurensende virksomheter.
Slik skal det vel ikke være?
Vel. La oss først anta – som i effektive markeder – at brun meravkastning ikke vedvarer. I så fall kan de etiske fondenes eksklusjon opprettholdes uten at det koster i form av lavere forventet avkastning.
Men etiske preferanser og en litt bred forståelse av «effektive markeder» åpner for brun meravkastning: Sett at mange investorer og mye kapital har glede av grønt, så det bygges lite brunt. Da blir det blir brun meravkastning.
En litt forførende konsekvens av dette synet er at da vil flinke, men sneversynte bjellesauer, uetiske hyener og sindige brune industribyggere finne og utvikle virksomheter som er undervurdert grønne.
Da får «grønt» – vindparker, for eksempel – tidlig tilgang til billig kapital fra disse sneversynte, flinke kapitalistene – som senere slipper til etiske fond.
Erkjennelsen av at aksjeeierskap er kapitalbygging, ypper til kamp med forestillingen om at aksjeeierskap er nullsumspill i verdipapirmarkedet. I byggeperspektivet er det aksjeeierskap som pøser ut sement og bestemmer hvordan verden forandrer seg: Noen firmaer bremses av ekskludering, og andre bygger og vokser.
For etiske investorer kan effekten være null hvis ekskluderte firmaer finansieres like raust og blindt av andre investorer. Men en eventuell meravkastning i brun og annen uetisk virksomhet passer dårlig med det synet at eksklusjon og etiske preferanser har null effekt.
En viktig tolkning av brun meravkastning er tross alt at brune virksomheter sultefores på kapital og dermed nektes vekstmuligheter. Og kanskje får korrektiver og påvirkes.
Funnene kan bety at i etikk er man ikke helt alene, og at oljefondet ikke er alene. Etikk kan innebære fellestrekk, eller lederskap. Men også forskjeller.
Min tolkning av forskningen på dette feltet er i sum at etikk i eierskap innebærer en pengemessig oppofrelse.
Av dette følger et ansvar – personlig, nærmest – for kvaliteten i etikken. Det skal jo være noe vi virkelig ønsker å oppnå, siden pengene vi da gir avkall på, også kunne brukes til noe godt.
Innlegget var først publisert i DN 22. mai 2025.