En skattemakt som pompøst hevder å være forskningsbasert, er ikke min ønskedrøm.
Gunnar Eskeland
Velgere og politikere er gullstandarden, ikke eksperimenter
Jeg tror staten er for viktig, for mektig, til at den skal eksperimentere på oss, velgere og skattebetalere, som er statens overordnede.
Staten skal være mektig, men også underdanig overfor velgerne og Stortinget. Stortingets ansvar for skattepolitikken tilsløres hvis skattemakten skal opptre prøvende og evaluere sin egen maktbruk.
Mange forskere har ønsket denne eksperimenterende skattemakten velkommen. En økonom med høyst relevant kompetanse, Simen Markussen, er avmålt, men bruker det forførende uttrykket «gullstandarden i effektevaluering». DNs Bård Bjerkholt har sympati med forslaget, og sammenligner med Musk, som lar sine raketter prøve og feile. Medisinske forskere, Michael Bretthauer med flere, skriver at «kritikk synes å være basert på refleks og følelser» og «alternativet kan være fortsatt synsing».
Jeg tror synsing og følelsesladd kritikk bør tas på alvor. Forslaget bygger på en antagelse om at slik statlig selvevaluering gjør staten mer effektiv.
En skattemakt som pompøst hevder å være forskningsbasert, er ikke min ønskedrøm. Verden er rikt utrustet med eksperter og forskere som kan fortelle oss hvordan alt egentlig henger sammen.
Min oppfatning er at det er demokratisk folkestyre som er evalueringens gullstandard.
Politikere må, som alle oss andre, handle som de tror og føler. Magefølelse, uenighet og tillit kan ikke reduseres til mangel på kunnskap og synsing.
For å illustrere: La oss anta at skattelotteriet – arbeidsfradraget – ble gjennomført, og informerte oss uomtvistelig om responsen, målt i antall unge som kom seg i arbeid. Verdien av kunnskapen vil da avhenge av at reformen følges opp, nasjonalt og nøyaktig, ikke utsatt eller justert.
Dette ville i sannhet være en sjelden begivenhet, også i det svært ordentlige norske parlamentet. Stortinget må da tro at det som viste seg i eksperimentet vil gjelde også i den påfølgende nasjonale gjennomføringen (det lar seg ikke fastslå). Stortinget må også føle at den nye kunnskapen er tilstrekkelig til at reformen gjennomføres.
Det angivelige informasjonsbehovet er etter min mening begrenset.
Gunnar Eskeland
Det angivelige informasjonsbehovet er etter min mening begrenset, fordi det bredere skatteemnet er evaluert i dyp og bred forskningslitteratur. De resultatene forskere legger vekt på er brede og stiliserte, basert på mange studier, og har moderat innflytelse.
Viktige svar er altså vanskelige å få tak i, bortsett fra de enkleste: skatt bredt, overalt, med lave skattesatser. Skattesatsene skal helst ikke differensieres, som moms illustrerer. De bør være progressive når omfordeling er viktig, og miljøbelastning bør skattes spesielt.
Generelt er differensiering og målretting ikke anbefalt (som her: unge, lav inntekt). Grunnen er at vi skattebetalere påvirkes av målrettingen på måter som ikke er tiltenkt. Som Robert Næss skriver: Lavere marginalskatt i ett inntektsintervall gir høyere satser i andre intervaller (DN 4. juni). Slik kirurgisk presisjon gir også kostbare politiske kamper, omkamper, og støy.
Det er få som tror man derfor bør gi kvinner lavere skatt enn menn.
Gunnar Eskeland
Som illustrasjon kan nevnes at kvinner gjerne har større arbeidsrespons (til lønn etter skatt). Det er få som tror man derfor bør gi kvinner lavere skatt enn menn.
Jeg tror staten er for viktig, for mektig, til at den skal eksperimentere på oss, velgere og skattebetalere, som er statens overordnede.
Statsmakten skrifter og står skolerett overfor velgere og dommere, ikke for forskere, og ikke for seg selv.
Forskning kan og skal, selvfølgelig, underbygge god politikk. Fri forskning er dydig, rik og kommunisert. Men skattemakt avkrever både ydmykhet og respekt, og krever vilje. Forutsigbarhet og stabilitet er dyder og bygges best på godt etablerte mål og prinsipper, som likhet for loven, effektivitet, sosial omfordeling og miljø.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 12. juni 2025.