Skatteforskning uten bakkekontakt – bagatelliserer formuesskatten
Det er farlig når modeller uten bakkekontakt brukes til å bagatellisere skadevirkningene av formuesskatten, mener Jøril Mæland og Karin Thorburn.
Vi har i flere DN-kronikker forklart hvordan formuesskatten øker risikoen for gründere, og at utbyttet som kreves for å betale skatten svekker vekst og lønnsomhet i unoterte bedrifter.
Likevel møter vi stadig påstander om at «forskningen viser» at formuesskatten ikke hemmer investeringer og verdiskaping. Dette utsagnet bygger på en teoretisk modell utviklet av Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup her ved Norges Handelshøyskole, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet International Tax and Public Finance (2022).
Problemet er at modellen er irrelevant. Den ser nemlig bort fra de praktiske utfordringene som gjør formuesskatten så skadelig for næringslivet.
Bjerksund og Schjelderup fremstiller formuesskatten omtrent som en ordinær selskapsskatt, proporsjonal med forventet inntjening og markedsverdi. I virkeligheten er bildet helt annerledes, særlig for unoterte selskaper.
Når bokført selskapsverdi legges til grunn, blir skatten løsrevet fra selskapets faktiske markedsverdi. Da opptrer den i realiteten som et gjeldskrav: Staten velter risiko over på eierne, konkursfaren øker, og gründernes avkastningskrav – kapitalkostnad – stiger.
Resultatet er at færre prosjekter blir realisert.
Bjerksund og Schjelderup ignorerer dessuten det sentrale likviditetsproblemet siden formuesskatten må betales uavhengig om selskapet går med overskudd eller tap. I praksis presses eiere til å ta ut utbytte for å dekke skatten – ofte når selskapet trenger kapital til drift og investeringer. Dermed tappes bedriften for midler også når pengene trengs mest.
Forskning fra Handelshøyskolen BI dokumenterer resultatet: Familieeide selskaper investerer mindre, vokser saktere og blir mindre lønnsomme når formuesskatten øker.
Bjerksund og Schjelderup antar også at renter og utbytte beskattes likt, og at investorers risikopreferanser ikke endres. Dette er milevis fra virkeligheten. For en gründer som har hele formuen bundet i egen bedrift, gjør formuesskatten kontantstrømmen langt mer risikofylt. Den økte risikoen endrer gründerens adferd – og dette er selve kjernen i problemet.
Modellen ser altså bort fra det som gjør formuesskatten mest skadelig: at den gjør investeringer og satsinger på nye selskaper mindre attraktive.
Når åpenbart virkelighetsfjerne antagelser legges til grunn, blir konklusjonene nødvendigvis feil. Ifølge Bjerksund og Schjelderup påvirker ikke formuesskatten selskapsverdier, og norske og utenlandske eiere verdsetter bedriftene likt – selv om bare de norske betaler formuesskatt.
For å illustrere hvor urealistisk modellen er: Dersom staten innførte en formuesskatt på 99 prosent av forventet avkastning, ville staten ifølge modellen tilegne seg 99 prosent av alle norskeide selskaper – mens eierne likevel sitter igjen med 100 prosent av verdien.
I de to forskernes verden er formuesskatten altså en pengemaskin. Var dette virkelig tilfelle, burde staten innføre 99 prosent skatt på alt.
Troverdig?
Selvsagt ikke.
For norske eiere uten vesentlig annen formue fungerer formuesskatten i praksis som en ekstra selskapsskatt. Ta et selskap med ti prosent avkastning på egenkapitalen, to prosent vekst og skattegrunnlag lik markedsverdi. En formuesskatt på 1,1 prosent tilsvarer da en ekstra selskapsskatt på 11 prosent. Finansiert gjennom utbytte stiger dette til 18 prosent på grunn av utbytteskatten.
Norske eiere ender da med en samlet skattesats på rundt 40 prosent, mens utenlandske eiere bare betaler 22 prosent. Norske kjøpere stiller dermed svakere i konkurransen.
Samtidig flytter stadig flere formuende nordmenn ut. Det betyr tapte skatteinntekter, mindre gründer-kompetanse og færre investeringer i norske lokalsamfunn.
Resultatet er et svekket økosystem for innovasjon – noe internasjonale rangeringer bekrefter.
Summen av formuesskattens skadevirkninger er tydelig:
- Incentivene til gründeraktivitet svekkes.
- Unoterte selskaper mister likviditet, vekstkraft og lønnsomhet.
- Flere norske selskaper havner på utenlandske hender.
- Kapital og kompetanse flytter ut av landet.
Det er farlig når modeller uten bakkekontakt brukes til å bagatellisere skadevirkningene av formuesskatten. Omfordeling er viktig, men formuesskatten bidrar minimalt til å finansiere velferden.
Til syvende og sist handler det om verdiskaping: Kaken må fremdeles bakes før den kan deles. Uten et konkurransedyktig norsk næringsliv blir det ingen kake igjen når oljen fases ut.
Innlegget var først publisert i DN 24. august 2025.