Oljefondets integritet krever feighet

Oljefondet er en svært sårbar verdiforsendelse til fremtidige generasjoner. Det kan kreve både feighet og musikalitet.

Det er ingen «misforståelse» eller feilslått formidling når «det skapes et inntrykk av at hvilke aksjer fondet eier har betydning for verden», slik Espen Henriksen skriver i DN 19. august.

Helt tilbake fra Hammurapis lover og Moseloven finner vi eiers ansvar når en okse har gjort skade. Og i filmen Amistad møter vi det vinnende juridiske argumentet om at en gruppe slaver ikke har ansvar for mytteri og drap: Det er i så fall eierens ansvar. Bilen, dagens okse, krever ansvarsforsikring.

Det er heller ikke riktig, som andre har hevdet, at aksjeeierskap ikke har noe med selskapet du eier å gjøre «siden aksjer handles mellom aksjeeiere».

Den finanslogikken svikter: Aksjeeierskap er som å gi kreditt; du deltar i å holde virksomheten gående. Du kan være dønn skyldig i det som skjer på din vakt, i din eiertid. Ansvaret kan overstige det du har investert. Miljøskade – opprydning – har tidvis gitt slikt ansvar.

Oljefondets sårbarhet illustreres i Henriksens logikk: Han sier at man trolig har tapt penger på å selge aksjene raskt. Kanskje?

To andre ting har jo skjedd samtidig: Aksjen har fått dårlig presse. Oljefondet har måttet forlate aksjen. I sum har trolig Oljefondet fått lav pris. Men å selge høns i regnvær kan være klokt hvis regnet fortsetter eller høna er dårlig. Og du gjetter stort sett riktig om du gjetter at dagens pris er riktig. Og sjansen til å gå stille ut mister du når folk skriker til deg.

Som jeg skrev i mitt DN-innlegg 22. mai er én tolkning av etiske porteføljers lave avkastning at etiske investorer har følgere, og at ekskluderte selskap derfor strever med knapp og dyr kapital. Det er på ingen måte entydig vist empirisk at eksklusjon ikke «betyr noe for verden».

Et viktig grep i forsvaret av en sårbar verdiforsendelse – altså fondet – ligger i at fondets aksjeposter er små, så små som mulig er.

Det er uskyld i dette. Om nå kapteinen sov på vakt når et par løytnanter kjøpte bombeflyvedlikehold – dette vet vi ikke – er ikke det en veldig aktiv eller skyldig feil. Flyene har kanskje fått et varmt klapp på skulderen fra Nbim. De og IDF vil uansett kjenne kulde i skilsmissen. Feilen aksepteres som liten.

Eierskap er sårbart: Eiendom mistes i ran, fyll, lovendringer og «uvennlige forhandlingssituasjoner». I vår tid har russeres eiendeler, verdipapirer, blitt arrestert i utlandet. Og USA pludrer lekende om hvorvidt statsgjeld skal betjenes, om hvordan dommere oppnevnes, land erverves, allianseforpliktelser binder.

I rettssaker har eiere, selskap, og stater blitt dømt for «manglende klimaansvar».

Fondets avhengighet av tillit innenlands speiles altså av trusler utenlands, for eksempel i amerikansk finanslovgivning.

Fondet skal nå ut av selskaper knyttet til en krigføring som er umulig å forsvare, og sårbarhet ligger både i størrelsen og statseierskapet. Et forsvar er at fondet og Norge nyter respekt i mange land.

Om fondet – Norge – skulle gjort ingen endringer, ville det krevd en stahet langt utover prinsippfasthet. Korrigeringen er heller et lett skuldertrekk. Den kunne kalles feighet. Eller musikalitet.

Litt tilsvarende så vi det da våre politikere diskuterte fondets fossilaksjer: Før konkludering var fossilaksjene borte. Musikalsk. Lurt.

Som den kinesiske generalen Sun Tsu lærer oss: unngå kamp når du kan. Flykt. Logikken gjelder når du verdsetter dine menn, dine sårbare verdier.

Større aktsomhet – politisk, i etikkrådet, i Nbim – kunne hjulpet. Og må fremskaffes. Feilen er et politisk ansvar. Den beskyttende responsen er en ydmykende, liten kuvending.

Det er to åpenbart viktige grunner til at oljefondet ikke kan ikke gjøre noe større, som å gå ut av alle israelske investeringer.

Først: Fondet kan ikke flagge noen annen identitet enn det langsomt observerte, som prinsipper. Fondet skal jo kjennes, som fond. Fondets karaktertrekk handler om enkeltselskaper, og det de gjør. Kaving er nødvendig – og ikke vakkert – når møkka treffer viften. Men fomling og feil er uunngåelig.

Dernest: Statsflaggene – Norges, Israels og USAs – ville vært uhørt farlige. Fondet kan ikke møte sterkt sinne. Og et slikt sinne ville fondet da risikere.

Norge har opplagt anledning – frihet og plikt – til å kritisere Israel og USA. Og å handle deretter.

Oljefondet som formidlingskanal ville være hodeløst uansvarlig.

For ordens skyld: Eskeland og ENE Senteret arbeider med natur og miljø som samarbeidsproblemer, i forskningsrådsprosjekter som NTrans, HyValue og MarTrans.

Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 20. august 2025.