I møterom, årsrapporter og bærekraftsstrategier har skatt fått en stadig mer fremtredende plass. Store selskaper ønsker å fremstå som ansvarlige samfunnsaktører – ikke bare i tall, men i fortellinger. Etter hvert som kravene til åpenhet øker, har også språkbruken blitt mer raffinert.

Men er dette faktisk uttrykk for mer transparens – eller bare et nytt lag med ferniss?

Men er dette faktisk uttrykk for mer transparens – eller bare et nytt lag med ferniss?

Elisa Casi

I 2016 innførte Storbritannia en lov som krevde at store selskaper skulle publisere sine skatte­strategier. Målet var å styrke offentlig innsyn og legge press på selskaper som tidligere hadde benyttet seg av offensiv skatteplanlegging. I en studie som nylig er publisert, har vi undersøkt hvordan selskapene reagerte, og resultatet er slående.

Rapporteringen økte, men substansen i informasjonen gikk ned.

Formelt sett ble kravene oppfylt. Selskapene utarbeidet dokumenter og fylte ut avsnitt om skattepolicy. Men språket var ofte preget av standardiserte og lite konkrete formuleringer – såkalt «boilerplate»-språk.

Beskrivelsene fremsto som åpne, men manglet presis informasjon om skatterisiko, hvordan skatteavdelingen var organisert og hvem som hadde ansvar, eller om bruk av skatteparadiser.

Mange rapporter var så vage at de kunne virke «beroligende».

Elisa Casi

Mange rapporter var så vage at de kunne virke «beroligende», samtidig som de var uklare nok til ikke å forplikte. Og mengden presis informasjon ble faktisk mindre over tid.

For å undersøke effekten av reformen sammenlignet vi selskaper som var underlagt det nye rapporteringskravet med selskaper med lignende kjennetegn som ikke var det. Vi målte både mengden og kvaliteten på teksten i rapportene – blant annet ved å bygge en «boilerplate»-indeks, som fanger opp hvor standardisert og gjentagende språket er.

Vi brukte også finansielle regnskapsdata for å vurdere eventuell endring i faktisk skatteadferd: skattebetaling, overskuddsplassering, og bruk av skatteparadiser.

Vi finner ingen tegn til at selskapene endret sin adferd. Effektiv skattesats, geografisk inntektsplassering og bruk av skatteparadiser forble uendret. Rapporteringen ble i stor grad brukt som et kommunikasjonsverktøy – ikke som et virkemiddel for reell endring.

Vi undersøkte også om noen typer selskaper reagerte annerledes. Ville for eksempel selskaper med høy ESG-profil eller stor medieeksponering levere mer substansielle rapporter?

Svaret er nei. Endringen var konsistent på tvers av bransjer og selskapskarakteristika: mer språk, men ingen strukturell endring i skatteadferd.

Det mest slående er kanskje hvor konsekvent rapportene ble brukt til å signalisere ansvarlighet – uten å åpne for reell etterprøvbarhet.

Elisa Casi

Det mest slående er kanskje hvor konsekvent rapportene ble brukt til å signalisere ansvarlighet – uten å åpne for reell etterprøvbarhet. Standardfraser som «vi følger alle lover» og «vi er forpliktet til å betale skatt der vi har reell virksomhet» gikk igjen, men var ofte ikke ledsaget av tall, praksis eller konkrete eksempler.

I tillegg finner vi at selskaper som allerede leverer svak ikke-finansiell rapportering, som innen kjønnslønn eller klimarisiko, også produserer svakere skatterapporter.

Det styrker inntrykket av at slike dokumenter ikke primært brukes for å gi innsikt, men for å dekke et regulatorisk behov.

For investorer, analytikere og myndigheter reiser dette viktige spørsmål: Når rapportering blir en strategisk respons heller enn et uttrykk for reell praksis, svekkes verdien av åpenhet. Transparens uten etterprøvbarhet har begrenset verdi – og kan i verste fall føre til økt informasjonsstøy.

For politikere som vurderer å innføre lignende krav – enten om skatt, bærekraft eller annen ikke-finansiell rapportering – er lærdommen tydelig: Kvalitative pålegg må utformes slik at de stiller konkrete krav til innhold, metode og målbarhet. Uten slike krav er faren stor for at vi får mer dokumentasjon – men ikke mer innsikt.

Offentlige tiltak og økonomisk atferd

Costanza Maria Ludovica Cincotta disputerer for PhD-graden ved NHH 12. august 2025 med avhandlingen «Essays in Environmental and Public Economics».

Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv 10. juli 2025. 

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post