Å trekke konklusjonen at formuesskatten i realiteten øker sysselsettingen basert på slike hypotetiske variasjoner, er imidlertid merkelig.
Jøril Mæland og Karin Thorburn
Formuesskatten rammer familiebedrifter
En høyere formuesskatt på marginen kan føre til mer bruk av arbeidskraft relativt til kapital. Det er ikke synonymt med økt sysselsetting over tid.
I DN 25. juli og 1. august hevder YS-leder Hans-Erik Skjæggerud at formuesskatten – overraskende nok – bidrar til økt etterspørsel etter arbeidskraft. Argumentet begrunnes med en forskningsartikkel av Frischsenter-forskerne Bjørneby, Markussen og Røed, publisert i Economica.
Forskerne undersøker effektene av at formuesskatten i perioden 2007–2017 ble redusert fra 1,1 prosent til 0,85 prosent, samtidig som skattegrunnlaget ble endret. De beregner hypotetisk formuesskatt for alle eiere av små og mellomstore familieselskaper, basert på deres historiske formue og de ulike skattereglene i perioden, og bruker dette til å måle hvordan variasjoner i formuesskatt påvirker lønnskostnadene i selskaper eid av disse personene.
Å trekke konklusjonen at formuesskatten i realiteten øker sysselsettingen basert på slike hypotetiske variasjoner, er imidlertid merkelig. Det er liten grunn til å feste lit til studien.
All næringsaktivitet består i hovedsak av to innsatsfaktorer: kapital og arbeid. Når formuesskatten øker, blir prisen på kapital relativt høyere enn prisen på arbeid. Dette skyldes at formuesskatten kun rammer bedriftenes eiendeler – ikke humankapital. Det er derfor forståelig at en høyere formuesskatt på marginen kan føre til mer bruk av arbeidskraft relativt til kapital.
Å tolke dette som at formuesskatt gir økt sysselsetting i absolutte tall – og over tid – er derimot lite troverdig. På lengre sikt er det en positiv sammenheng mellom investering og sysselsetting: nyetableringer og oppskalering i bedrifter skaper arbeidsplasser.
Ettersom formuesskatten øker kapitalkostnaden ved å investere i ny virksomhet, vil en høyere formuesskatt svekke investeringene og dermed redusere sysselsettingen over tid. Ut fra økonomisk teori og incentiver må den dominerende effekten derfor være at høyere formuesskatt gir færre arbeidsplasser.
Skjæggerud skriver i sitt innlegg 1. august at skatter bør utformes slik at de har minst mulig negative effekter på verdiskaping. Nettopp derfor er formuesskatten problematisk: det er en kostbar skatt, som hemmer investeringer, omstillingsevne og vekst.
Studien Skjæggerud viser til, ble for øvrig kritisert i DN allerede høsten 2020 av flere forskere som stilte spørsmål ved om den faktisk dokumenterer en kausal sammenheng mellom formuesskatt og sysselsetting.
Bedriftene vokser mindre og blir mindre lønnsomme.
Jøril Mæland og Karin Thorburn
Blant kritikerne var BI-forskerne Berzins, Bøhren og Stacescu, som selv har gjennomført en studie om formuesskattens virkninger i familieeide selskaper. I motsetning til Frischsenter-forskerne, benytter de en faktisk økning i formuesskatten som var urelatert til selskapenes drift, og fokuserer på unoterte familieselskaper – der både eier og selskap ofte har begrenset likviditet.
De finner at når formuesskatten øker, tar eierne ut mer i utbytte, selskapenes likvide beholdning faller, og investeringene reduseres. Bedriftene vokser mindre og blir mindre lønnsomme. BI-forskerne finner derimot ikke statistisk signifikante effekter på sysselsettingen.
BI-studien er på vei å bli publisert i Management Science, et topptidsskrift innen økonomisk-administrative fag, som har vesentlig høyere rangering for forskningskvalitet og gjennomslagskraft enn Economica, som vurderes som et mellomnivå-tidsskrift. Dette gir i seg selv grunn til å tillegge BI-studien større vekt enn Frischsenterets analyse.
Innlegget var først publisert i DN 10. august 2025.