Melkøya-strøm: Maktdemonstrasjon uten strategi?
Jonas Gahr Støre tøffer seg og viser makt og muskler med Melkøya-beslutningen – det kan være smart. Men han kan ha begått en taktisk brøler ved å ikke ha løst Fosen-floken først.
Plan for ombruk og fremtid i Nordsjøen? Nei da.
Fjerning av dekket på Statfjord A, på 45.000 tonn, er bestilt. Løfteskipet er klart, men stilt i bero: Man har ikke noe sted å legge dekket. Opprydningen i Nordsjøen blir problematisk.
Denne uken møtes petroleumsindustri og leverandører på «dekommisjoneringskonferanse» på Sola ved Stavanger. Aktørene er dessverre altfor nærstående til at de vil kreve ansvar og kreativitet av hverandre.
Selv Energidepartementet sitter for nær oljen og pengene.
Fem trekk fra politisk økonomi karakteriserer problemene:
- Bruktbildilemmaet: overmaling trumfer problemløsning
- Allmuens tragedie: konsentrerte interesser trumfer spredte, og etablertes trumfer ufødtes
- Kameleonkomplekset: du blir som den du henger med, og blir blind for dette
- Stolleken: skinnhellighet og formalisme i de skriftlærde
- Skjulte forpliktelser lander hos folket
Bruktbildilemmaet først: Petroleumsnæringen er «utenfor synsvidde», men NRK og DN har vist oss at strukturer der ute blir stående, plattformer sprenges. Og vi kjenner til farlige og inkompetente huggeoperasjoner (i fjerne land).
For næringen er det komfortabelt uten naboer og arvinger som kunne fulgt med, og befriende når synlige deler taues stille bort. Ansvaret stopper i sektoren.
En farlig selvtilfredshet ligger i ryddeforpliktelsen: Oppdragene roper på «søppelbiler»: løfteskip og slepere. Plan for opprydning, som skal godkjennes av Energidepartementet, burde inkludere økosystem- og fiskeriinteresser, energiutvikling, og sirkularitet. For å få se det som ikke bør overmales.
Eier reineierne vindparkene på Fosenhalvøya?
Hvis møllene ikke skal rives, så er det fordi reineiere og utbyggere kommer til en enighet. En slik enighet kunne være at møllene får utsatt rivingskravet og gjenopprettelsen av landskapet i 23 eller 99 år. Og at pengestrømmen fra kraften i mellomtiden tilhører reineierne, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i VG.
Allmuens tragedie: Om havet eller havbunnen hadde vært privat eiendom, ville også opprydningen og fremtidsinteressen hatt en «agent» med øye for verdier og fremtidig bruk. Plan for opprydning i havet og på havbunnen burde få sin godkjennelsesprosess flyttet ut av energidepartementet. Til Miljødepartementet? Finans?
Vi må uansett regne med rettssaker – om det som kunne vært gjort.
Opprydning og ombruk i Nordsjøen krever kunnskap og motmakt. Oljeselskapet og den som tar ryddeoppdraget har egeninteresse i det som er billigst, for dem. Og stillegående. Oppdraget fra en spredt allmennhet har ikke kraft nok i seg til å kreve investeringer i kompetanse på konsekvenser. For oljenæringen selv er slike kunnskapsinvesteringer risikable: Problemer og dyre løsninger kunne dukke opp. Hvem ønsker det?
Kameleonkomplekset: «Regulatory capture» har sine advarsler i kjente krav om inhabilitet og uavhengighet ellers i samfunnet. Den norske petroleumsmodellen, med få aktører, flyt av personell, og statlig engasjement på alle sider, har sin styrke i gjensidig forståelse. Motmakt og uavhengighet er dermed svakere.
Historien er vitne: Mens petroleumsloven ennå inneholdt en ubetinget fjerningsforpliktelse lot man etter hvert oppføre betongplattformer som ikke lar seg fjerne. Det kan være bra at teknologisk utvikling får påvirke lovverket, men her kan regulerende myndigheter ha kommet i skade for å bli tilsnakkelige og formbare. I dag er «umulig å fjerne» blitt en billig unnskyldning.
Myndighetene har gitt fra seg autoritet.
Økt skatt er ikke svaret når vi trenger mer kraft
Erfaring, intuisjon og analyse tilsier at skattelette vil gi investeringer og tilbudsøkning – også av fornybar kraft. Så hvorfor foreslå skatteøkninger både generelt og for fornybar energi nå?, spør Gunnar Eskeland i DN.
Litt vanskelig er dette: Det å gjenbruke strukturer, eller at noe får stå, kan fra et miljøståsted være greit. Men vi har ikke bygget den prosessen som skal gi informasjonsgrunnlag og balanse.
Stolleken: Disse manglene er både skrikende og ydmykende. Fjerning av dekket på Statfjord A, på 45 tusen tonn, er bestilt. Løfteskipet er modifisert for oppgaven, som så er stilt i bero: fordi man ikke har noe sted å legge dekket. Slikt fragmentering av ansvar koster: Autoriteten svekkes av manglende gjennomføringsevne. Vertsnasjonen Norge legger makten i industriens hender.
Skjulte forpliktelser: Loven legger restansvaret for opprydning hos oljeselskapet; tilsynelatende en genistrek. Realiteten er at vurderinger og stillingstaking får vente, slik at muligheter går til spille.
Det åpenbare – naturens orden – er at restansvaret hviler på vertsnasjonen. Derfor bør utlånet av sokkelen utkvitteres med tidsfrister. Ellers er ansvaret uplassert. Og kreativitet avlyst.
I Norge – ikke bare i Norge – bruker vi mye skattepenger på forskning som kunne finansieres privat. Det er et problem hvis fremtidsinteressene i våre havområder ikke kan kare til seg en langt viktigere tilsvarende kunnskaps- og maktbase. Kunnskapsinvesteringen i opprydning og verdiutvikling i havområdene må finansieres statlig.
Strømstøtten feiler på alle måter
Strømstøtten bare hittil utgjør halvparten av beløpet Norge skal gi Ukraina over fem år. Desto verre at den forsterker både energiknapphet og økonomisk ulikhet.
En slik investering kan tjene oss – og planeten – også i næringer som skip og vind. Men det er verdiene i havområdene som forplikter. En fantastisk reise med oljen står i fare for å følges av en skjødesløs overlevering.
For ordens skyld: Eskeland leder ENE Senteret ved NHH/SNF, og forskningsprosjektene Hyvalue og Ntrans har selskap i energisektoren som partnere.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 11. februar 2024.