Identifikasjonsproblemet

Sandra Borch og Ola Borten Moe (flickr)
Etter serien av politiske skandaler de siste månedene, er det grunn til å spørre hva som egentlig har gått galt. Er norsk politikk blitt befolket fra Sicilia, eller hva?, spør Victor Norman i DN. Foto: Sandra Borch (foto: Ragne B. Lysaker, Sp) og Ola Borten Moe (begge: flickr.)
Innlegg

12. februar 2024 11:42

Identifikasjonsproblemet

Serien av politiske skandaler er forenlige med et utall forskjellige forklaringer. At norsk politikk er befolket av skurker, er kanskje den minst sannsynlige, skriver Victor D. Norman i DN.

Etter serien av politiske skandaler de siste månedene, er det grunn til å spørre hva som egentlig har gått galt. Er norsk politikk blitt befolket fra Sicilia, eller hva?

Det er et grunnleggende vitenskapelig prinsipp at man i valget mellom en enkel forklaring og en mer komplisert, skal velge den enkle. Kjøper jeg nok en lyseblå button-down skjorte istedenfor noe mer eksotisk, kan det selvfølgelig være mange grunner til det – jeg kan ha noe annet og viktigere å tenke på når jeg står i butikken, eller jeg kan kvi meg for å sjokkere skjorteselgeren og familien ved å velge noe annet enn det jeg pleier – men den enkleste forklaringen er at jeg faktisk liker lyseblått best og handler deretter.

Jonas G Støre_E Solberg_flickr

Regler kan være gode å ha, men …

Regelstyrt økonomisk politikk gir nesten alltid best resultat, men bare nesten – og det er nettopp i unntakstilfellene vi har størst behov for god politikk, skriver Victor Norman i DN.

Eksempelet illustrerer det såkalte identifikasjonsproblemet og den vitenskapelige løsningen på det. Problemet er at ethvert empirisk fenomen er forenlig med et utall forskjellige forklaringer. Løsningen er Ockhams barberkniv: I valget mellom to ulike, mulige forklaringer skal man velge den enkleste.

La oss prøve barberkniven på skandalene.

Vi kan begynne med det som kanskje fremstår som den mest graverende saken: Ola Borten Moes kjøp av Kongsberg-aksjer. Det er ikke tvil om at han kjøpte aksjer mens han som regjeringsmedlem satt på relevant innsideinformasjon, så saken er et eklatant eksempel på regelbrudd. Spørsmålet er hvordan i all verden en dreven, og allerede velstående, politiker kunne sette sin karriere på spill på denne måten?

victor d norman, fra 2010

Kåkånomics og faglig forlystelse

Årets høydepunkt for alle som har økonomi som lidenskap har denne uken funnet sted i Stavanger. Lekenhet og lyst gir nye innsikter, skriver Victor D. Norman i DN.

Svaret kan selvfølgelig være at han var grådig og regnet med ikke å bli oppdaget, eller at han var så høy på seg selv at han mente å være hevet over vanlige spilleregler.

En mer sannsynlig, i hvert fall mye enklere, forklaring er allikevel at Borten Moe ikke hadde lest sakspapirene til regjeringen grundig nok – de er (eller var i hvert fall i min tid) på maksimum to-tre sider per sak, og skrevet på en måte som gjør at andre statsråder helst skal forstå minst mulig av hva de egentlig dreier seg om. Det er derfor ikke usannsynlig at Borten Moe ikke var klar over at han kom i innsideposisjon. Det er selvfølgelig ingen unnskyldning; men det er en forklaring på noe som ellers virker uforståelig.

Risør. wikimedia, Peulle

Mot alle odds

Byer er forbløffende robuste skapninger. 300-årsjubilantene Arendal og Risør er gode eksempler, skriver Victor D. Norman i DN.

Aksjekjøpene til Anniken Huitfeldts og Erna Solbergs ektefeller kan ha en like enkel forklaring. Noe skal ektemenn holde på med, og aksjehandel har et macho-preg som sikkert passet begge to bra. At de to politikerne ikke visste hvilke aksjer deres respektive kjøpte og solgte, er like naturlig. Selv fyller jeg tiden mens min bedre halvdel driver politikk med å fordype meg i lokalhistorie fra Risør – et tema hun for lengst har gjort det klart at hun ikke ønsker å høre noe som helst om …

De to påståtte plagiat-sakene kan se mer graverende ut, men jeg er ikke sikker på dem heller. At 20–30 prosent av master-utredninger (eller doktoravhandlinger, for den saks skyld) er gjengivelse av tidligere forskning på feltet, er både naturlig og nødvendig: Kunnskap er kumulativ, så ny kunnskap må forankres i gammel. Det skal selvfølgelig gjøres på en skikkelig måte, med kildehenvisninger og tydelig merking av direkte sitater; og det er også kutyme at forskningen man bygger på skal omtales innledningsvis og ikke spres tilfeldig utover i arbeidet. En doktoravhandling som slurver med dette, bør og vil bli underkjent.

Jeg er imidlertid ikke sikker på at veiledere på masternivå – i hvert fall for mastergrader som avlegges i godt voksen alder – er like påpasselige på dette punktet. Norske studenter får ikke samme skrivetrening som man gjør i USA, hvor drilling i akademisk skrivemåte begynner allerede i bachelor-studiene; og en av de tingene det går utover er nettopp riktig håndtering av kilder og kildehenvisninger.

La meg understreke at det jeg her skriver, bare er ment som mulige forklaringer – ikke som unnskyldninger. Det er like alvorlig om jeg kjører på rødt lys fordi jeg er uoppmerksom som om jeg gjør det bevisst.

victor norman, av thomas sivertsen

Redningsplanken

Eldrebølgen kan bli treningsarena for en krevende fremtid, skriver Victor D. Norman i DN.

Jammen, vil noen sikkert si, når vi får så mange saker på rad, må det da være uttrykk for en ukultur?

Det kan selvsagt tenkes, men igjen finnes det enklere forklaringer. Én av disse er at hver ny sak får et samlet pressekorps til å lete etter enda flere. En annen, og enklere er at sannsynligheten for usannsynlige utfall er veldig høy: Sannsynligheten for at du tilfeldig skal treffe din beste venn på gaten i New York er riktignok nær null; men sannsynligheten for at et eller annet vennepar skal møtes på gaten et eller annet sted i verden er nær 1.

Snøvintre følger ofte etter hverandre, enkelte vinner stadig storgevinst i pengelotteriet – og politiske skandaler kommer på rekke og rad, uten at det nødvendigvis sier noe om kultur eller ukultur.

Innnlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 9. februar 2024.