Nobelprisvinner med røtter på Stord

Da nobelprisvinner Philip Dybvig fra Washington University i St. Louis (til høyre) i 2008 gjestet NHH, diskuterte noen av oss mulighetene for en tur sørover med Philip for å prøve å finne ut hvor han stammet fra. Stedet var Stord, det var alt han visste, forteller professor emeritus Knut Aase.
Da nobelprisvinner Philip Dybvig fra Washington University i St. Louis (til høyre) i 2008 gjestet NHH, diskuterte noen av oss mulighetene for en tur sørover med Philip for å prøve å finne ut hvor han stammet fra. Stedet var Stord, det var alt han visste, forteller professor emeritus Knut Aase.
Innlegg

5. desember 2022 14:38

(oppdatert: 2. januar 2023 14:38)

Nobelprisvinner med røtter på Stord

Før jul ble nobelprisen i økonomi tildelt Philip H. Dybvig, Douglas W. Diamond og Ben S. Bernanke. I den forbindelse har vi en liten historie med lokal interesse knyttet til den ene av prisvinnerne, nemlig Philip Dybvig.

Da Philip Dybvig i 2008 gjestet Norges Handelshøyskole (NHH) for å gi et foredrag, diskuterte noen av oss mulighetene for en tur sørover med Philip for å prøve å finne ut hvor han stammet fra. Stedet var Stord, det var alt han visste. Per Østberg, en kollega fra Sverige som da jobbet ved NHH, og Philip Dybvig var blitt enige om å reise nedover.

Ikke hadde de bil, begge er noe reserverte av natur og ikke hadde de peiling på norske forhold. Så jeg sa meg villig til å kjører dem ned og hjelpe til med oppsporingen av eventuell slekt. (Jeg hadde tidligere truffet Dybvig i 2004 under ett sabbatsår på Anderson School ved University of California Los Angeles (UCLA), der han var innom og ga en gjesteforelesning. Vi ble der enige om at han burde komme til Norge og NHH en gang, siden han visste at han stammet fra Vestlandet et sted.)

På turen sørover hadde vi lite informasjon om hvor vi skulle lete, og få forhåpninger om å finne slekten hans. Dybvig hadde kun ‘’Stord’’, ingen annen informasjon.

Undertegnede beroliget Philip med følgende: ‘’Det spiller egentlig ingen rolle nøyaktig hvor du kommer fra, bare se ut bilvinduet, det er like flott overalt’’. Etter en tids kjøring snudde Philip seg mot meg og sa:’’Knut, I understand what you meant’’.

Vi var innom Oselvarverkstaden på Os, og på Fitjar besøkte vi landbruksmuseet, der det vises hvordan slikt gikk for seg i tidligere tider. Siden undertegnede er oppvokst på gard, kunne alt dette forklares inngående uten hjelp av guide.

(Jeg fikk en lang E-mail fra Philip en tid etter denne begivenheten. I den ga han en linje for linje framstilling av nærmest alt jeg hadde fortalt på turen sørover, og han ba om korreksjoner om noe eventuelt skulle være feilt. Det ble kun noen få rettelser, men ikke fordi han husket feil, snarere fordi det som var opplyst var unøyaktig. Så Philip må ha en eller annen form for klisterhjerne.)

Kortversjonen av det som videre skjedde er følgende:

Jeg foreslo å kjøre ned på vestsiden av Stord-øyen, etter ferjeturen fra Halhjem; der fins det ifølge kartet viker, mens på østsiden er det mest berg og strake linjer. Nord på øyen, i Fitjar kommune, stoppet vi i tettstedet Fitjar. Det var lørdagsformiddag og vi observerte mye folk rundt kirken. Tanken min var så at kan hende var det lurt å spørre en myndighetsperson, f.eks. presten, om han visste om eventuelle slekts-granskere i soknen. Oppe på trappeavsatsen til kirken sto imidlertid en feiende flott, ung dame som jeg tok kontakt med. De to andre sto ute på kirkeplassen, og så litt skeptiske ut. Jeg forklarte hva problemet var, en internasjonalt anerkjent amerikansk professor var på jakt etter slektens opprinnelse i Norge, og bingo, onkelen hennes var det lokale orakelet - han hadde en diger bok om temaet som viste slektstrær langt tilbake for dette området. Vi fikk adressen hans, og kjørte forventningsfullt videre. Da vi omsider fant gården til slekts-granskeren, var han ikke hjemme, så vi tok oss derfor videre inn i Stord kommune og til Leirvik, der vi så oss omkring og fikk oss et måltid mat. 

Seinere på dagen oppsøkte vi igjen onkelen, som da heldigvis var hjemme. Oppdraget interesserte og etter litt ping-pong med Philip, som tok flere telefoner til USA for å få mer info fra sin far og flere onkler, fikk slekts-granskeren alt på plass, og kunne sette opp et komplett slektstre for Philip. På dette tidspunktet hadde han virkelig fått opp både interesse og entusiasme. Det viste at han kom fra en plass rett over grensen mellom Fitjar og Stord som heter Djuvik. Vi tok oss ned til dette stedet, og fant den aktuelle garden (det sto Dybvig på postkassen).

Hjemme der var det en eldre mann, en noe reservert herre. Undertegnede antydet at her hadde man kanskje en framtidig Nobelprisvinner i slekten (noe jeg også hadde kommet til å nevne for de to øvrige personene omtalt ovenfor). Etter noe om og men fikk vi komme inn i våningshuset. Bonden fortalte at han hadde en slektning på Leirvik, som var lege på sjukehuset der, og som vi heller burde snakket med, men han var dessverre bortreist denne helgen. Han hevdet at familie og slektssaker ikke var det han var mest opptatt av. Han behersket ikke engelsk, så all samtale gikk via meg.

Det viste seg at han var interessert i skogbruk o.l. Siden undertegnede også har skog, pratet vi litt om dette temaet i en halv times tid, før vi tok farvel og kjørte tilbake til Bergen. På turen nordover spurte Philip hva vi hadde snakket om, og da han fikk vite det, utbrøt han:

‘’Typical, he is just like my uncle’’.