Det blir ikke mer energi av makspriser

Oslo, vinter, av Bjørn Pedersen
Mens drastiske grep som forbud og rasjonering er usannsynlige, forholder produsenter og brukere seg til prisen: De ser frem til vinteren, stenger stuen og dusjen, fyller magasinene og vedlagrene. Mange sitter stille, kanskje grunnet kompensasjonsmulighetene, skriver Gunnar S. Eskeland i DN. Foto: flickr Bjørn Erik Pedersen)
Kronikk

3. september 2022 06:37

Det blir ikke mer energi av makspriser

I Europa blir det ikke mer energi av makspriser, rasjonering eller eksportrestriksjoner – det blir mer smerte. Men det kan det være bedre å gjøre et samarbeid mindre forpliktende enn å se det bryte sammen.

Et mulig ensidig brudd i et samarbeid – i en forsvarsallianse eller avtalt strømutveksling – vil gjerne endre samarbeidet i forkant. EUs varslede energivending tyder på at kommisjonen foregriper en viktig ydmykelse av unionen. Hvor går vi når et samarbeid skal bli mindre forpliktet?

Situasjonen kan kanskje sammenlignes med hvordan ekteskapskontrakten i vår tid er blitt mindre forpliktet: Kvinnens arbeid ute styrket hennes bruddmuligheter.

ekofisk, 2010

Sokkelen skal ryddes – vi må følge godt med så vi ikke overbetaler og går glipp av muligheter

Det norske folk sitter uansett igjen med regningen – eller skadene – etter oppryddingen i Nordsjøen, så vi må håndtere risikoen godt: Det kan slurves, og vi kan gå glipp av verdiskaping og gjenbruk, skriver Gunnar Eskeland i DN.

Én parts bruddvillighet er altså tilstrekkelig til å endre balansen. Samlet gevinst ikke er avgjørende.

Det å stenge eller bremse norsk strømeksport er lettere enn å skilles: som å stenge hageslangen omtrent. Enhver ledning – også i Europa – kan jo stenges i den ene enden. Hvor som helst, faktisk.

Slike begrensninger er på et vis illojale: Du holder på kraften fordi den trengs hjemme også. Du motsetter deg at smerten ved knapphet – prisen – skal bli like høy hjemme som ute.

Men slik illojalitet ligger kanskje også i innenlandske tiltak som priskompensasjon, særordninger, frikobling og rasjonering. Disse lar jo innenlandske brukere få kraft til en lavere pris – og bruke mer kraft – enn det prisen på grensen tilsier. Kanskje er ikke samarbeidet så fasttømret likevel?

Samtidig ser vi at grep som disse – kloke eller ikke – kan være vanskelig å forhindre.

Fløyen, av Sergey Ashmarin

Er det greit at staten blir rikere?

Befolkningens krav om å få sin del av gevinsten fra høyere kraftpriser er både naturlig og sunt, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.

Håpet for grep som eksportforbud og rasjonering er en slags orden i en påkrevd strømbruksreduksjon, slik at viktige innenlandske funksjoner, behov og politiske preferanser kan betjenes.

Mens drastiske grep som forbud og rasjonering er usannsynlige, forholder produsenter og brukere seg til prisen: De ser frem til vinteren, stenger stuen og dusjen, fyller magasinene og vedlagrene. Mange sitter stille, kanskje grunnet kompensasjonsmulighetene.

Forventninger om tiltak som rasjonering og strømstøtte er selvforsterkende, siden de reduserer belønningen for strømsparing og reservoaroppbygging. Kampen mot selvforsterkende rasjoneringsforventninger dreier seg blant annet om vannstanden og importmulighetene, men trolig også om frykt for gule vester, bunader og frysende pensjonister.

Det finnes altså et veiskille, der andre mekanismer fortrenger prisens rolle i å prioritere hvem som får kraft. Beslutningene i forkant tas av politikere, oss alle, og naturen. Helst i den rekkefølgen.

Vanskeligheten med å la prisen fordele kraften, stiger med prisnivået. Alt er enkelt når det ikke er spesielt viktig: når prisen er lav. Høye kraftpriser er politisk vanskelig fordi de ikke bare rammer de med endringspotensial, som bruker mye kraft og tåler mye. Disse skal ofre.

Høye kraftpriser rammer også de med lite av alt. De er politikkens kruttønner.

Den beste løsningen innenlandsk ligger i politikk og pris som tydeliggjør at kraft skal spares (og lages) overalt hvor det med rimelighet er mulig. Fordi kraften er så verdifull i andre anvendelser. Dette betyr klokkeklart kompensasjon til privat sektor gjennom generelle kontantbidrag og skattereduksjoner heller enn preferanser og priskompensasjon.

Gunnar Eskeland

Krigsfortjenesten er fortjent – og i boks. Eller?

Når vi kanskje blir forferdelig rike på krig og energiomstilling i Europa: Kanskje bør vi være litt i forkant og forberedt på reaksjonene vi kan møte?

I Europa blir det ikke mer kraft eller mer energi av priskompensasjon, makspriser, rasjonering, frikobling eller eksportrestriksjoner. Det blir mer smerte. Samtidig ser kanskje unionen at et viktig samarbeid ikke kan kreve mer enn nasjonal politikk kan imøtekomme. Da kan det være bedre å tydeliggjøre et handlingsrom enn å se et samarbeid underminert eller knust.

Et slikt handlingsrom i Europa vil ramme asymmetrisk – typisk vil importland kunne tape mer enn eksportland. Den asymmetrien skal Norge være forsiktig med å godte seg over: Vi er også strømimportører, og ekstremt sårbare gjennom vår gasseksport. Som Kina er sårbart i verden, er Norge sårbart i Europa ved at vi trenger å betraktes om en troverdig og samarbeidsvillig partner. Ikke minst på energifronten.

Maktens begrensninger er barnelærdom i politikken. Ledere i sin alminnelighet vet at de kan miste evnen eller tvinges til noe de ikke ønsker. Denne erkjennelsen gjelder like skarpt for unionen, som heller gjør et samarbeid mindre forpliktende enn å se det bryte sammen.

Hvis dette er en ydmykelse, slik kvinnens frigjøring kan ha vært for mannen, så er den kanskje forståelig som et valg mellom ydmykelser. Spennende blir det.

For ordens skyld: ENE Senteret ved NHH/SNF deltar i forskningsrådsprosjektene HyValue og Ntrans med samarbeidspartnere i energisektoren.

Kronikken var først publisert i DN 2. september 2022.