Blir stortingsrepresentantene maktblinde?

Kan det tenkes at parlamentarismen er så sterk at representantene blir maktblinde? Er de så langt over våre ellers gode kontrollsystemer at de risikofritt kan «grabbe til seg» ekstra inntekter? NHH-professor stiller spørsmålet i en DN-kronikk. Foto: Stortinget (Peter Mydske)
Kan det tenkes at parlamentarismen er så sterk at representantene blir maktblinde? Er de så langt over våre ellers gode kontrollsystemer at de risikofritt kan «grabbe til seg» ekstra inntekter? NHH-professor stiller spørsmålet i en DN-kronikk. Foto: Stortinget (Peter Mydske)
Kronikk

20. september 2021 14:29

Blir stortingsrepresentantene maktblinde?

Stortingsrepresentantenes makt og tillit blir ikke svekket av kontroll med deres reiseregninger og betingelser for naturalytelser, skriver NHH-professor Tina Søreide i DN.

Selv ikke landets øverste maktorgan kan kaste stein fra et glasshus. Det nyvalgte Stortinget bør ta stilling til hvordan det skal sikre tillit til sin egen institusjon.

Før valget avslørte journalister i flere aviser hvordan stortingsmedlemmer har sikret seg urettmessige ekstrainntekter. Noen stortingspolitikere har manipulert Stortingets ellers fornuftige boligordning. Enkelte andre har hatt en altfor avslappet holdning til spørsmålet om etterlønn, som om de nesten ikke la merke til hvordan hundretusener tikket inn på kontoen mens de også fikk lønn fra en ny arbeidsplass.

Vandrende interessekonflikter utfordrer forvaltningen

Integriteten i norsk forvaltning settes jevnlig på prøve – av kompiskapitalisme, svingdørsproblematikk, vennetjenester, favorisering, nepotisme, og regelrette bestikkelser, skriver Tina Søreide og Guro Slettemark i DN.

Noe tid tilbake ble det avdekket at stortingsrepresentanter hadde jukset med reiseregninger. Før det fikk vi vite om gigantiske kostnadsoverskridelser i byggingen av Stortingets egen garasje. Pengene hadde de folkevalgte bevilget «på et ufullstendig grunnlag», ifølge Riksrevisjonen. Og kontrakter var blitt tildelt i strid med innkjøpsreglene de selv har vedtatt.

Gjengs holdning er nok fortsatt at de fleste stortingsrepresentanter har høy integritet. Det interessante er at de selv ser ut til å ta folkets tillit for gitt, mens kontroll oppfattes å være ukonstitusjonelt.

Det interessante er at de selv ser ut til å ta folkets tillit for gitt, mens kontroll oppfattes å være ukonstitusjonelt.

Tina Søreide

Vår form for parlamentarisme gir Stortinget en relativt sterk posisjon. På diverse vis kan Stortinget kontrollere alle deler av statsforvaltningen, regjeringen inkludert. Ved mindretallsregjering blir det fort snakk om stortingsregjereri.

Kan det tenkes at parlamentarismen er så sterk at representantene blir maktblinde? Er de så langt over våre ellers gode kontrollsystemer at de risikofritt kan «grabbe til seg» ekstra inntekter?

Hvorfor har de ikke sikret gode nok integritetsmekanismer i forhold til seg selv?

Europarådet, som evaluerer lands styresett og risiko for korrupsjon, konkluderte nylig at det norske systemet er preget av særdeles høy tillit til folkevalgte på høyeste nivå. Vi har retningslinjer og rapporteringssystem for å hindre interessekonflikter og utilbørlig påvirkning. Men ifølge rapporten er det svak kontroll med detaljene i det som rapporteres eller burde rapporteres, og nesten ingen formelle konsekvenser overfor folkevalgte som bryter reglene.

Åpen konferanse om finansielt hemmelighold

Panama-papirene avslørte hvordan maktpersoner kjøpte seg hemmelighold for å skjule formuer i skatteparadiser. På en konferanse 24. mars, vil eksperter diskutere finansielt hemmelighold, utfordringer og mulige løsninger.

Dette er noe de på Stortinget har visst i flere år uten å gjøre så mye med det. I Europarådets vurdering av Norges oppfølging av dets forrige rapport, fra 2013, begrunnes mangler med at de folkevalgte viser til konstitusjonelle forhold som begrenser deres mulighet til å innføre kontroll med seg selv og sanksjoner ved regelbrudd.

Som respons på evalueringen fra 2013 ble det innført ordninger for å fremme etisk bevissthet og mer rapportering om eierskap og interesser. Men Stortinget, som institusjon, har ikke myndighet, ble det sagt, til å avkreve de folkevalgte bestemt informasjon eller sanksjonere dem.

Med referanse til grunnlovsprinsipper fra 1814, viser de for eksempel til hvordan det er «solely the MPs’ responsibility to report any potential conflict between their private interests and the matter under consideration in parliamentary proceedings» og forklarer at krav om opplysninger kan undergrave «the fundamental freedom of MPs».

Europarådet konkluderte dermed i 2016 at deres 2013-anbefalinger til Norge om bedre systemer for å sikre integritet på høyeste nivå kun delvis var fulgt opp. Det var derfor ingen overraskelse at de nå gjentok kritikken i den ferskeste evalueringen, offentliggjort januar 2021.

Vandrende interessekonflikter utfordrer forvaltningen

Integriteten i norsk forvaltning settes jevnlig på prøve – av kompiskapitalisme, svingdørsproblematikk, vennetjenester, favorisering, nepotisme, og regelrette bestikkelser, skriver Tina Søreide og Guro Slettemark i DN.

I lys av Stortingets forklaring til Europarådet om hvilke tiltak de dessverre ikke kan innføre, forstår vi lettere stortingspresidentens respons da hun ble spurt om boligordningsjukset. Hun svarte at stortingsadministrasjonen faktisk ikke har sjekket de folkevalgtes opplysninger om hvor de bor og hvilke boliger de eier.

Etter garasjeskandalen påpekte likevel Riksrevisjonen at «det er behov for klargjøring av roller og ansvar mellom organene i Stortinget i administrative saker.»

Det behovet Riksrevisjonen påpeker samsvarer nok med vanlige oppfatninger av nødvendig administrasjon. Stortingsrepresentantenes makt og tillit til å ta opp og håndtere saker blir ikke svekket av kontroll med deres reiseregninger og betingelser for naturalytelser.

Tiltakene mot hvitvasking koster mer enn de smaker

Det er klart vi skal bekjempe problemer som storstilt hvitvasking og korrupsjon, men måten det skjer på kan diskuteres.

Er det ikke heller slik at kontroll med pengebruk og personlige fordeler fremmer tilliten til at ledere opptrer med integritet i utførelsen av sitt virke?

I så fall skulle man tro at konstitusjonelle prinsipper som tilsier at folkevalgte ikke kan være utsatt for administrativ kontroll fordi de skal kunne ha tillit, kan være et hinder for å kunne sikre nettopp den tilliten de selv mener de skal ha.

Er det ikke heller slik at kontroll med pengebruk og personlige fordeler fremmer tilliten til at ledere opptrer med integritet i utførelsen av sitt virke?

Tina Søreide

Johan Sverdrup’s kjente sitat i statssrådsaken i Stortinget 8. mars 1872, om all makt i denne sal, er forbundet med parlamentarismens gjennombrudd i Norge. Det sitatet var imidlertid myntet på «Afgjørelse av Samfundets høyeste og viktigste Anliggender», ifølge Store Norske Leksikon.

I dette inngår da ikke de folkevalgtes reiseregninger, spørsmål om etterlønn, og praktiske boligordning.

Enten de stammer fra 1814, 1872 eller andre hendelser eller beslutninger: Er det ikke på tide å revurdere tolkningen av konstitusjonelle prinsipper slik at Europarådets anbefalinger for å fremme integritet blant folkevalgte kan imøtekommes?

Kronikken var først publisert i DN 19. september 2021.