Granskere, rapporteringsplikt og konfidensialitet

For revisorer som driver med granskning gjelder hvitvaskingsloven fullt ut for deres virksomhet. Det medfører at forhold som kan indikere at midler med mulig tilknytning til hvitvasking skal undersøkes nærmere, jf. hvitvaskingsloven § 25, skriver NHH-professor Tina Søreide og Jon Petter Rui, professor ved UiB, i DN.
For revisorer som driver med granskning gjelder hvitvaskingsloven fullt ut for deres virksomhet. Det medfører at forhold som kan indikere at midler med mulig tilknytning til hvitvasking skal undersøkes nærmere, jf. hvitvaskingsloven § 25, skriver NHH-professor Tina Søreide og Jon Petter Rui, professor ved UiB, i DN.
Kronikk Av Tina Søreide (NHH) og Jon Petter Rui (UiB)

7. juni 2021 10:18

Granskere, rapporteringsplikt og konfidensialitet

Granskere har ikke nødvendigvis rapporteringsplikt, men det er heller ikke fritt frem å skjule kriminalitet for en kunde, skriver NHH-professor Tina Søreide og UiB-professor Jon Petter Rui i DN.

DN belyste nylig hvordan granskere i privat sektor virker uvitende eller avslappet i forhold til hvilke regler som gjelder skulle de komme over noe kriminelt hos en kunde. Saken var motivert av hvordan PwC overleverte informasjon til Økokrim om sin klient, Kongsberggruppen. Informasjonen ga grunnlag for korrupsjonsmistanker og etterforskning av forretningspraksis i Romania.

Etter en ringerunde fikk DNs journalister svar som tyder på at noen konsulentselskaper har en uklar holdning når det gjelder å rapportere om mulige ulovligheter, mens andre er tydelige på at de ikke videreformidler slik sensitiv informasjon hvis kunden foretrekker å holde det hemmelig.

Implisitt viser artikkelen til konsulentselskapenes åpenbare interesse av å la taushetsplikten overfor kundene overgå andre regler. Uansett hva de finner når de gransker en vanskelig situasjon hos en kunde, vil de fleste holde tett. Gjelder dette kun økonomisk kriminalitet, tro? Eller ville holdningen ha vært den samme hvis granskerne fant tre lik i en fryser?

Vandrende interessekonflikter utfordrer forvaltningen

Integriteten i norsk forvaltning settes jevnlig på prøve – av kompiskapitalisme, svingdørsproblematikk, vennetjenester, favorisering, nepotisme, og regelrette bestikkelser, skriver Tina Søreide og Guro Slettemark i DN.

DNs Eva Grinde påpeker at det er i samfunnets interesse at informasjon om kriminelle forhold kommer til overflaten. Vi er enige. Å få frem informasjon om mulige straffbare forhold er imidlertid ikke det eneste hensynet som veier inn ved utforming av regler om taushetsplikt og rapporteringsplikt. Når det gjelder Grindes etterspørsel etter tydeligere regler for granskerne vil vi minne om reglene som allerede gjelder.

For revisorer som driver med granskning gjelder hvitvaskingsloven fullt ut for deres virksomhet. Det medfører at forhold som kan indikere at midler med mulig tilknytning til hvitvasking skal undersøkes nærmere, jf. hvitvaskingsloven § 25. Hvis det etter undersøkelser er forhold som gir grunnlag for mistanke om hvitvasking, skal revisorer informere Økokrim om forholdene, jf. § 26. Derimot har revisor ikke rapporteringsplikt når vedkommende bistår en advokat, og advokaten som ledd i granskningen gjennomfører rettslig rådgivning. I et slikt tilfelle smitter unntaket for rapporteringsplikt om forhold som omfattes av rettslig rådgivning over på revisoren. Grunnen er at opplysninger gitt til en advokat som ledd i rettslig rådgivning ikke skal tilflyte andre via revisoren.

Hvitvaskingsloven gjelder ikke for advokaters gjennomføring av granskingsoppdrag, jf. § 4 annet ledd bokstav c. Det samme gjelder de aller fleste europeiske hvitvaskingslover. Dermed har ikke advokater undersøkelses- og rapporteringsplikt ved gjennomføring av granskingsoppdrag.

Kan og bør rettstilstanden endres? Borgernes rett til konfidensiell rettslig bistand er vernet av Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Det medfører at Stortinget som hovedregel ikke kan utforme regler som pålegger advokater rapporteringsplikt eller andre pålegg om å dele opplysninger som er kommet frem som ledd i rettslig rådgivningsvirksomhet.

Men ingen regel uten unntak: EU-retten åpner for å pålegge advokater rapporteringsplikt blant annet hvis et rettsråd blir eller vil bli brukt som ledd i hvitvasking eller terrorfinansiering. Et slikt unntak i hvitvaskingsloven i kombinasjon med å gi loven anvendelse for advokaters granskninger, vil medføre økt rapportering fra advokater om mulige straffbare forhold. Innføring av et slikt unntak vil etter all sannsynlighet ikke støte an mot Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Tiltakene mot hvitvasking koster mer enn de smaker

Det er klart vi skal bekjempe problemer som storstilt hvitvasking og korrupsjon, men måten det skjer på kan diskuteres.

Det er videre grunn til å merke seg at det kun er den rettslige bistanden som er vernet av Grunnloven og EMK. Det betyr at rene faktaundersøkelser hvor det ikke samtidig gjennomføres rettslig rådgivning, faller utenfor vernet. I 2014 var spørsmålet i en sak for Høyesterett om en advokat som gjennomførte granskning hadde vitneplikt for retten om forhold som var kommet frem under granskningen. Høyesterett mente at det avgjørende er om det gis rettsråd i forbindelse med granskningen. Hvis oppdraget utelukkende går ut på å kartlegge faktiske forhold, vil advokaten ha vitneplikt om det som fremkommer av granskningen. På den annen side vil det ikke være vitneplikt hvis faktum allerede i det vesentlige er klarlagt og hovedpoenget med oppdraget er å foreta juridiske vurderinger. En rapporteringsplikt for advokater etter disse linjene kan også innføres, uten at regelen kommer i konflikt med det konstitusjonelle og menneskerettslige vernet av konfidensialitet mellom advokat og klient.

Det er etter hvert blitt en trend at både påtalemyndigheten og andre myndigheter forventer at det gjennomføres en privat granskning før myndighetene kommer på banen. At det er gjennomført en privat granskning, er også et forhold som regelmessig medfører reduksjon av straff eller andre sanksjoner, slik Pål Lønseth implisitt understreker i DN-intervju 3. juni.

Tina Søreide fikk formidlingspris

Vinneren av NHHs pris for fremragende formidling gikk til NHH-professor og korrupsjonsekspert Tina Søreide ved Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap.

Men tross sterke oppmuntringer til å selvrapportere ulovligheter, vil noen selskaper foretrekke hemmelighold. Når myndighetene oppfordrer eller gir incentiver til at det gjennomføres private granskninger av mulige straffbare forhold, er det gode grunner som taler for at myndighetene bør være granskers oppdragsgiver, og ikke den virksomheten som granskes. I tillegg mener vi at myndighetene bør kreve at den som granskes samtykker til opphevelse av taushetsplikt fra granskers side. 

Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 5. juni 2021.