Flere fastleger bør gå sammen i større fastlegekontor. Det lønner seg, viser en ny masteroppgave ved NHH.
– At fastlegekontor med få ansatte leger oppnår lavere lønnsomhet, er kanskje noe legene selv ikke er klar over, sier masterstudent Joachim Melby.
Dette kommer fram i masteroppgaven til Melby og André Ådnanes Skogland.
Det er nå 20 år siden Norge innførte fastlegeordningen. I dag driver de fleste fastlegene som selvstendig næringsdrivende, men hvordan legekontorene er organisert varierer. Selv om flere leger har gått sammen i kontorfellesskap, er det fortsatt mange som driver alene eller i fellesskap med bare to eller tre leger.
Dette taper legene økonomisk på.
Og legene selv er frustrerte over fastlegeordningen, slik «Trønderopprøret» har vist. Økt arbeidsmengde og økonomisk utrygghet har ført til en økende bekymring for at ordningen skal kollapse. 66 prosent av norske kommuner har rapportert om rekrutteringsutfordringer i 2020, ifølge Samfunnsøkonomisk analyse (2021).
I den ferske masteroppgaven, «Størrelse betyr noe: En studie av lønnsomhetsvariasjoner, stordriftsfordeler og kvalitetsforskjeller i norske fastlegekontor», studerte Melby og Skogland lønnsomheten i selvstendig næringsdrivende fastlegekontor.
Fastleger som driver solopraksis har 24 prosentpoeng lavere driftsmargin enn kontor med to leger.
– At solopraktiserende fastlegekontor har lavere driftsmargin indikerer at det er kostbart å drive fastlegepraksis alene. Med kun én fastlegehjemmel som inntektsgrunnlag skal husleie, strøm, lønn til hjelpepleier, leie av utstyr og lignende dekkes, sier masterstudent Skogland.
– Tidligere empiriske studier har vist at det er urealiserte stordriftsfordeler i amerikanske og danske legekontor. Empirien har derimot ikke avdekket om det er stordriftsfordeler i norske fastlegekontor. Våre resultater gir dermed ny innsikt, sier Melby.
Lavere lønnsomhet for fastleger som jobber alene eller i små felleskap skyldes ikke korte pasientlister.
Gjennom en kontroll i Stata fant studentene at solopraktiserende leger har de lengste fastlegelistene i utvalget, med 1 700 listeinnbyggere i snitt.
– Et fastlegekontor bør ha rundt fem leger. Et kontor med så mange leger har høyere lønnsomhet enn både mindre og større kontorfellesskap. Det er altså stordriftsfordeler, men fordelene er kun fremtredende opp til en viss kontorstørrelse, sier masterstudent Skogland.
De to faktorene; antall leger per kontor og kontorenes gjennomsnittlige listelengde per lege, bidrar til å forklare lønnsomhetsforskjeller mellom kontorene.
– Det indikerer at størrelse har betydning for kontorlønnsomheten. I tillegg fant vi at et gitt fastlegekontor kan oppnå økt lønnsomhet av å øke spesialistandelen på kontoret, da vi studerte hva som kan forklare lønnsomhetsforskjeller innad i kontorene, sier masterstudent Melby.
Førsteamanuensis Iver Bragelien ved Institutt for foretaksøkonomi, var veileder for de to masterstudentene. Han mener at kvaliteten på innsamling, kvalitetssikring og sammenstillingen av data fra ulike datakilder, gir dem et unikt datamateriale i norsk sammenheng. Analysene er svært interessante, mener han.
– Resultatene av analysene bør være av stor interesse både for myndighetene som finansierer fastlegeordningen og for fastlegene selv. Siden utenlandske studier har funnet lignende resultater, med stordriftsfordeler opp til en viss størrelse, fester jeg stor lit til studentenes resultater. Det betyr ikke at alle fastlegekontor skal ha fem leger, siden det er mange lokale forhold som kan spille inn, men at det burde være flere litt større legekontor, er jeg ikke i tvil om, sier Bragelien.
Funnene i studien gir regjeringen et solid argument. Helsedepartementet- og utdanningsdepartementet utreder nå muligheten for gruppeavtaler for fastlegekontor. Modellen skal bidra til en kostnadseffektiv og bærekraftig fastlegeordning.
Stordriftsfordelene forklares av at driftsinntekten per faste kostnadskrone øker med antall leger, antall listeinnbyggere og antall konsultasjoner per kontor. Gjennom optimering fant studentene at 4,9 leger per kontor og 1 645 listeinnbyggere per lege maksimerer inntektene per faste kostnadskrone.
De to studentene mener det er verdt å merke seg at optimalt antall listeinnbyggere fra et lønnsomhetsperspektiv avviker sterkt fra hva som er ønskelig fra et faglig perspektiv, som er cirka 1000 listeinnbyggere per lege.
Analysene til de to masterstudentene viser altså tydelige stordriftsfordeler for kontorfellesskap med fastleger. Stordriftsfordelene er imidlertid bare innenfor et begrenset intervall.
– Solopraktiserende kontor, og kontor med flere enn syv leger har både lavest variasjon og lavest nivå av driftsinntekter per faste kostnadskrone. Kontor med to til syv leger har større variasjon og høyere nivå av stordriftsfordeler, sier Melby.
Fastlegenes inntekter bestemmes av listelengde, hvor hyppig listeinnbyggerne etterspør tjenester i form av antall konsultasjoner, og av behandlingen som utføres under konsultasjonene.
Næringsdrivende fastleger har i snitt en bruttoinntekt på rundt 1,5 millioner kroner, ifølge KS (2019).
Inntektene følger i all hovedsak legene personlig, og inngår ikke i legekontorets resultatregnskap. For å studere lønnsomheten i fastlegekontor konstruerte studentene en inntektsproxy basert på de samlede inntektene til fastlegene ved hvert respektive kontor.
Basert på analysen, mener masterstudentene at fastlegekontorene kan tilpasse seg optimal størrelse – og øke antall leger i kontorfellesskapet – uten at kvaliteten svekkes. De understreker samtidig at dette ikke er en studie av kvalitet og relasjonene mellom pasient og lege.