Aftensang i distriktene?

Landskap, Helge Skodvin
Befolkningen i de minst sentrale kommunene i Norge er i ferd med å bli så gammel at den ikke engang er i stand til å reprodusere seg selv. Den langvarige strømmen av unge mennesker fra bygd til by har gjort at de fleste distriktskommuner allerede har en eldre befolkning enn storbyene, og på toppen av dette skyller nå bølgen av hvithårede sekstiåttere også inn over dem, skriver Victor D. Norman i DN. Foto: Helge Skodvin
Kronikk

30. november 2020 11:12

Aftensang i distriktene?

Vi må forhindre at Distrikts-Norge blir et gamlehjem, skriver Victor D. Norman i DN.

I over fem hundre år har distriktene i Norge vært fødemaskin for byene. Lenge var det den urbane dødeligheten som var så høy at byene, selv med store barneflokker, ikke klarte å reprodusere seg selv.

I tåkehavet

Markeder er snodige greier. Ingenting kan slå dem i manøvreringsevne – til gjengjeld liker de ikke navigasjon, skriver NHH-professor Victor D. Norman i DN.

I nyere tid er det den urbane vekstkraften som har oversteget bybeboernes evne og lyst til å produsere barn. Uansett årsak har byenes løsning, helt siden Svartedauen, vært import av bygdeungdom.

Den tiden er nå over. Befolkningen i de minst sentrale kommunene i Norge er i ferd med å bli så gammel at den ikke engang er i stand til å reprodusere seg selv. Den langvarige strømmen av unge mennesker fra bygd til by har gjort at de fleste distriktskommuner allerede har en eldre befolkning enn storbyene, og på toppen av dette skyller nå bølgen av hvithårede sekstiåttere også inn over dem.

Victor D. Norman leder nytt distriktutvalg

Hva vil skje med distriktene når eldrebølgen slår inn? Victor D. Norman skal lede regjeringens utvalg om befolkningsendringer i distriktene.

Paradoksalt nok kan dette føre til at folketallet i distriktene slutter å gå ned: Siden eldre er langt mindre tilbøyelige til å flytte enn yngre, fører aldringen til at færre flytter fra distriktene, og med det kan den lille gruppen av unge mennesker som flytter mot strømmen, pluss litt innvandring, være nok til at folketallet stabiliseres.

Selv om dette kan høres ut som en god nyhet, er det i virkeligheten det motsatte. Det betyr at store deler av Distrikts-Norge er i ferd med å bli et gamlehjem – riktignok et gamlehjem i naturskjønne omgivelser og med gode kår for dem som bor der, men like fullt et hjem der beboerne er på vei inn i solnedgangen.

Det er viktige nyanser her. I noen distriktskommuner – hyttekommuner i Sør-Norge og havbrukskommuner på Vestlandet er eksempler – går det riktig bra. Til gjengjeld er alderdomspreget enda tydeligere i andre.

For oss som samfunn er det to spørsmål som umiddelbart melder seg.

Når tilliten står på spill

Jo mer vi kan stole på hverandre, desto mer kan vi bruke på å skape verdier istedenfor å kontrollere verdiskaperne, skriver Victor D. Norman i DN.

Det ene er et rent praktisk spørsmål: Hvordan kan vi sørge for at det faktisk blir gode kår, og ikke bare vakker natur, i de aldrende distriktskommunene? Eller mer konkret: Hvordan kan vi sikre gode helse- og omsorgstjenester i spredtbygde kommuner med mange gamle og få unge? Og det i en periode da eldrebølgene også skyller inn over resten av landet?

Man behøver ikke være senterpartist for å frykte at mer sentrale deler av landet vil forsyne seg først, både av penger og av kvalifiserte helse- og omsorgsarbeidere. Idag står det kommunale inntektssystemet som en garantist for utkantkommunenes økonomi, men selv ikke det er støpt i betong; dessuten hjelper det lite med penger hvis man ikke får tak i folk.

Det andre spørsmålet er mer fundamentalt: Ønsker vi et Norge der store deler av distriktene er på vei inn i solnedgangen?

Mitt personlige svar er et rungende nei, av i hvert fall to grunner.

De likegyldige

De er sosiale og kunnskapsrike og snakker med avsky om Donald og Boris og Sylvi Listhaug, skriver professor Victor Norman i Dagens Næringsliv.

Den ene, og viktigste, er at det er samspillet og mangfoldet og spenningene som det norske bosetningsmønsteret skaper som er særpreget ved Norge som land. Det er ikke fjellene og fjordene i seg selv som har skapt norsk kultur; det er de mange forskjellige menneskene og lokalkulturene som avstandene og naturen har gitt opphav til som har gjort oss forskjellige fra svensker og dansker. Om Førde blir en miniversjon av et Oslo som prøver å ligne på New York, kunne vi like gjerne ha emigrert til Brooklyn alle sammen.

Den andre, mer tungtveiende, grunnen er at veien inn i distriktssolnedgangen neppe vil bli smertefri. Vi ser allerede tegn til en geografisk polarisering som gir assosiasjoner til distriktsopprøret på 1970-tallet. Det er bare en forsmak på det vi har i vente om vi sitter stille og gir Distrikts-Norge beskjed om å gå av med pensjon.

Skal vi gjøre noe, må det imidlertid utvikle en annen distriktspolitikk enn den vi driver i dag. Den ble utformet den gang problemet var fødselsoverskuddene og flyttestrømmen fra bygdene og svaret var å skape flere arbeidsplasser i distriktene.

Gal medisin mot korona

Det hjelper ikke med lån når kundene er borte, skriver NHH-professor Victor D. Norman.

Problemet nå er det motsatte: Hvordan kan vi få unge mennesker, født og oppvokst nær Grünerløkka eller Skanselien, til å prøve småskalalivet i distriktene? Jobbene vil være der bare det blir folk – de aller fleste av oss jobber uansett med å klippe håret på hverandre – så det er bolysten, ikke jobbene det vil stå på.

Distriktskommunene trenger foryngelse. Distriktspolitikken trenger det enda mer.

Kronikken var først publisert i DN 27. november 2020.