Så er vi der igjen, denne gangen med et forslag fra Domstolkommisjonen om å legge ned over halvparten av Norges tingretter og jordskifteretter. Senterpartiet har i kjent stil tilkjennegjort sitt syn mot sentralisering og nedleggelse allerede lenge før kommisjonen la frem sin delrapport. Og rapporten var knapt trykket da Arbeiderpartiet protesterte mot massiv nedleggelse av domstoler og behandling av noe som helst nedleggelsesforslag før hele kommisjonens arbeid er lagt frem.

Motstanden føyer seg inn i rekken av protester: mot nærpolitireformen og mot reorganisering av forsvaret og ambulansetjenesten, for bare å nevne noe.

Senterpartiet fosser frem, og det snakkes høylytt om at distriktene får et dårligere og dårligere tjenestetilbud og at arbeidsplasser forsvinner. Stortingsrepresentant Siv Mossleth (Sp) kaller sågar forslaget om å kutte antallet tingretter et bestillingsverk for sentralisering av viktige arbeidsplasser innen lov og rett.

Flytte etater er risikosport

Nær sagt alle politikere og etatsledere som har forsøkt å legge ned eller flytte etater eller kontorer, har erfart at dette er en risikosport, og lysten til å stå på barrikadene for sentralisering og nedleggelse er nok ikke blitt større av høstens lokalvalg.

Det er heller ikke slik at politikere kan dytte disse upopulære beslutningene ned til etatsledere, slik som på mange andre områder. Lokaliseringsbeslutninger er et politisk anliggende og vil trolig fortsette å være det.

Selv med sterk motstand er det fortsatt sterke krefter som drar i retning av sentralisering av statlige arbeidsplasser. Små kompetansemiljøer blir sårbare, og høyt utdannende personer har lyst å jobbe sammen med andre av samme sort og søker seg sjeldent til små steder med få kompetansearbeidsplasser. Og bedre blir det ikke av at en skal ha med seg en samboer eller ektefelle som også skal ha jobb.

Mindre behov for lokal tilstedeværelse 

På toppen av det hele blir flere og flere av tjenestene digitalisert, og det reduserer behovet for lokal tilstedeværelse. Hvem ønsker seg vel tilbake til de lokale ligningskontorene og manuell utfylling av en kronglete selvangivelse?

Midt oppe i disse lokaliseringsdebattene knaker det i sammenføyningene i mange statlige virksomheter som strever med å få oppfylt oppdraget innenfor de rammene de er tildelt, samtidig som det er ventet at de investerer massivt i nettopp digitalisering av tjenestene. Og mens noen etater ligger langt fremme, som Skatteetaten, er det mer enn nok å ta tak i for andre etater, herunder også domstolene og politiet.

Det er derfor nærmest naturgitt at det er behov for å se på hvorvidt virksomheten kan organiseres på en mer effektiv måte, i tråd med oppdraget, men det er ikke spesielt enkelt å få til – det er tross alt lokalisering det dreier seg om.

Og her er vi ved kjernen. De statlige tjenestene er til for brukerne, ikke for at en skal opprettholde statlige arbeidsplasser.

Det kan være gode grunner til at deler av Navs tjenester overfor de mest sårbare brukerne ikke sentraliseres – og kanskje burde disse vært tatt ut av Nav og overlatt til kommunene – men det betyr ikke at alle deler av Nav må være lokalisert alle steder.

Det kan også være behov for å se på politireformen i lys av dette, for å se om en har fjernet seg for langt fra å yte tjenester i lokalsamfunnene. Men det kan neppe være noe argument om at domstolene ikke kan legges ned for innbyggernes skyld. Det er heldigvis få av oss som renner ned dørene i domstolene.

Digitalisering skaper muligheter

Jeg tror nok at de fleste av oss er mer opptatt av at domstolene gjør en god og rettferdig jobb enn å ha veldig kort reisetid til vår lokale domstol.

Samtidig er det viktig å gjøre et skille mellom det faktum at vi i en digitalisert verden kan klare oss med langt færre kontorer, og diskusjonen om hvor kontorene skal ligge.

Sentralisering forbindes ofte med plassering i Oslo, og selv om det er en betydelig kraft som trekker mot Oslo, er det ikke nødvendig å plassere enda flere statlige arbeidsplasser i hovedstaden. Tvert imot kan digitaliseringen skape helt nye muligheter for lokalisering andre steder.

Når en frikobler tjenestene og lokal tilstedeværelse, spiller det ikke så stor rolle hvor i landet en er lokalisert. Det er ikke noe problem for næringsdrivende og befolkningen at Brønnøysundregistrene ligger i nettopp Brønnøysund, at Kartverket ligger på Hønefoss og at Statens lånekasses kontor i Bergen blir nedlagt. Men skal en skjøtte oppdraget, må kravet være at det er tilstrekkelig kompetanse å ta av.

Og det er vel i bunn og grunn det Domstolkommisjonens forslag handler om.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 13. oktober 2019. 



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post