Hvordan torpedere norsk forskning

Innlegg

4. februar 2019 14:33

(oppdatert: 31. desember 2019 14:34)

Hvordan torpedere norsk forskning

Svaret er enkelt: Å innføre Plan S.

EUs og forskningsrådets ønske om at forskning skal være tilgjengelig omtales som edelt. Nei: Plan S er ugjennomtenkt, destruktiv, kraftig, uetisk og arrogant.

Ugjennomtenkt: Forskning er kanskje planetens viktigste organiseringsutfordring: for helse, fattigdom og klima. Internett er tilgjengelig: sortering og foredling er viktigere. Å avskjære tidsskriftenes strebende kobling til lesere, leserbetaling og lesereffekt er simpelthen tåpelig.

EU og forskningsrådet forestiller seg at en etablert struktur i forskningen – fagfellevurdering gjennom dynamisk elskede og funksjonelle tidsskrifter – skal skiftes over i en ny likevekt der «bare» betalingsformen er annerledes. Betaling skal ved dekret skiftes fra leserne til betalende artikkelforfattere og deres institusjoner/finansieringskilder. Dette menes å bli bedre, med eventuelle «overgangsproblemer».

Underdrivelsen i «overgangsproblemer» er astronomisk. Unge forskere skal nektes å streve mot det ypperste, før viktige tidsskrifter og verdensdeler har bøyd seg uten å ødelegges eller er blitt erstattet av minst like gode. Sover dere eller lyver dere? Dette blir ovenfrastyrt, tilbudsstyrt, aldersstyrt, korrupt.

Våre unge forskere skal få lov til å sende artiklene sine til en liste av tidsskrifter som Brussel nekter å gi navnet Pravda. Pravda blir som å begrense seg til kretsmesterskap: Både skiløpingen og kretsmesterskapene blir dårligere.

Destruktiv: I forskerkarrieren og institusjonenes produksjon gir viktige tidsskrifter og deres renommé oppstrammere, foredling og livsviktige kvalitetssignaler. EU og forskningsrådet mener at noen av disse kan vi klare oss uten (alle de viktige, nesten). Det at gode universiteter, institutter og tidsskrifter gjerne er gamle, er et hint om at organiseringen er avgjørende og krever kjærlighet og andre ressurser. Er ødeleggelsen godt nok begrunnet?

Kraftig: Makten mener at hvis noen tidsskrifter forsvinner eller blir utilgjengelige, så kan «vi» (EU, Kongen) få markedet til å skape minst like gode og vesentlig billigere kvalitetssignaler, eller bli sjefkokker selv. Denne maktbruken skal styrke norsk forskning. Dette er selvforelsket teknokratisk vås, men EUs argument hviler uansett på at dette er kraftige reformtiltak. Noen tidsskrifter skal dø, andre skal over i rullestol eller rakett.

Uetisk: Sett at et tidsskrift har opparbeidet renommé og maskineri som publiserer glimrende forskning. Det kan være en profesjonsorganisasjon, som «amerikanske økonomer», «Econometric Society» (der Ragnar Frisch var samlende) eller Journal of Public Economics. De fleste vil erkjenne at dette er en betydelig og aktverdig prestasjon: forskere og forskning foredles i disse kanalene.

Er det ikke etisk problematisk når makten, EU og Norge, snur seg rundt og sier til tidsskriftet «vi har ikke bruk for dere lenger?», til unge europeiske forskere at aspirasjonen mot dette kvalitetsstempelet skal de klare seg uten? Eller til norske skattebetalere, næringsliv og forvaltning at tross kvalitetsreformene makt trekke kvalitetsstempler ut av verktøykassen? Er det forvaltningsmessig forsvarlig å avskjære vitenskapelig samarbeid med amerikanere og indere og israelere og sydafrikanere? Reformatorene påstår at tidsskrifter ikke trenger utelukkes, de trenger «bare» forandre «forretningsmodellen» sin. Er ikke dette uetisk?

Arrogant: Hvis Finansdepartementet hadde erklært at norske selskaper ikke får sløse bort penger på de fire store overbetalte revisjonsselskapene, så tror jeg mange hadde luktet brennende lunter, forråtnelse og ran. De ville solgt og løpt. Dyktige blir late og rike når kvalitetssignalene svekkes. Tenk deg vinmonopolet uten vinsmakere, skipsfart uten Veritas og Lloyds, eller monarki uten korrektiver fra en hoffnarr.

Jeg håper rektorer og styrer ved universiteter og høyskoler ikke lar seg kue, men svarer staten: Essensielt for den akademiske frihet som understøtter vår institusjons samfunnsforpliktelse og måloppnåelse er forskernes frihet til selv å velge kommunikasjonskanaler.

Det bør tas opp på regjeringsnivå og i retten om forskerens valg av kommunikasjonskanal kan skilles fra den akademiske frihet, og om denne friheten er en luksus vi kan klare oss uten. Kanskje vi må gi britene og Senterpartiet litt rett i sine exit-ambisjoner.

Kronikken var først publisert i Morgenbladet 1. februar 2019