Vi må derfor snu spørsmålet om konkurranseutsetting til ikke å dreie seg om politikk, men hvorvidt utsetting gir bedre tjenester til dem offentlig sektor er til for.

Svaret på det er ikke noe enkelt ja eller nei, det kommer an på. Lar tjenesten seg (enkelt) utsette for konkurranse, er det et marked for tjenestene, er det gode alternativer for arbeidsstokken en allerede har og har vi et regelverk som er egnet for konkurranseutsetting?

Det er ingen tvil om at noen tjenester egner seg bedre for konkurranseutsetting enn andre. Renhold av offentlig kontorer er en tjeneste der det finnes et velfungerende marked, det er relativt enkelt å skrive gode kontrakter og i tillegg kan det ikke sies å være en offentlig kjerneoppgave. At mange offentlig ansatte klager over renholdet, er ikke de private renholdernes skyld, men snarere resultat av offentlig virksomheter som prøver å spare penger og spesifiserer et minimumsnivå på vask.

En tjeneste som er langt mer omdiskutert er konkurranseutsetting av sykehjem som må kunne sies å ligge i kjernen av samfunnsoppdraget. At private aktører kanskje er mer innovative, er noe som taler for å sette tjenestene ut for konkurranse. På den annen side, er det ikke alle steder det er et marked for private aktører, og at noen større kommuner stadig ombestemmer seg om konkurranseutsetting er en god ting eller ikke, gjør det selvsagt mindre attraktivt for private bedrifter å ta sjansen.

Den største utfordringer ligger likevel i selve kontraktsforholdet. Er det mulig å spesifisere kvaliteten i tjenestene på en måte som gjør at beboerne på sykehjemmene får minst like gode tjenester på de private som de offentlige, selv om de private tilbyr disse tjenestene for å tjene penger?

Uten klare kvalitetskrav og klare sanksjoner på manglende oppfyllelse, vil de private aktørene kunne være fristet til å redusere kvaliteten på tjenestene.

Aller enklest er det å konkurranseutsette tjenester når det er et voksende marked. Utbygging av barnehagene er et godt eksempel, og utbygging av nye sykehjem vil trolig bli det etter hvert som eldrebølgen kommer skyllende inn over oss.

Interessant nok ser vi at dynamikken endrer seg etter hvert som vi har nådd målet om full barnehagedekning, og tidspunktet for regjeringens forslag til innstramning i regelverket er neppe tilfeldig.

Litt vanskeligere er det å utsette en tjeneste som ikke vokser. Det er da spørsmålene om de ansatte og deres arbeidsplass blir akutt. Skal en gå inn for virksomhetsoverføring med alle de fasetter det fører med seg eller skal en forsøke å finne alternativt arbeid til de ansatte?

Resultatet kan lett bli at kostnadene blir like høye etter konkurranseutsettingen.

Sist, men ikke minst, må det være et godt regelverk rundt konkurranseutsetting. Det er mye å si om det offentlige anskaffelsesregelverket, det må i så fall på plass i en annen kronikk, men en kan neppe si at det er spesielt enkelt å få til god konkurranseutsetting med det eksisterende regelverket.

Å la kommunene føre tilsyn med de private tjenestene er også nødvendig å ta nærmere i øyesyn, det blir lett bukken med havresekken.

Med en offentlig sektor som kommer stadig mer under press og med behov for økt produktivitet og innovasjon i tjenestene, er det på tide å gi slipp på de politiske kjepphestene. Svaret er ikke et uforbeholdent ja eller nei til konkurranseutsetting av alle tjenester, men et faglig velfundert sted i mellom.

Kronikken var først publisert i DN 5. august 2019.