Minneord for Cornelius Schilbred
Cornelius Schilbred døde 30. mai, 79 år gammel. Hele sitt yrkesliv var han knyttet til Norges Handelshøyskole.
Han var født i Oslo, men kom til Bergen som student og stiftet familie her. Han ble etter hvert mer bergenser enn de fleste. Han var ivrig friluftsmann, og han hadde også en sterk interesse for bildende kunst. Som den aktive og utadvendte person han var, førte disse interessene til at han deltok i byens liv på en rekke fronter: på 1970-tallet var han formann i Vestlandske Naturvernforening, og i 1986-1990 var han varaformann i Bergen Kunstforening. Han var også medlem av en komite som i 1990 så på reorganisering av Festspillene i Bergen.
Som forsker var det finansiell økonomi som ble Schilbreds spesialområde, og det var også på dette feltet at han tok sin doktorgrad i 1974. Avhandlingen var en studie av markedet for obligasjoner, blant annet av noe såpass sært som italienske premieobligasjoner. Han fortalte meg at han reiste til Roma for å grave frem data om disse verdipapirene, og hadde satt av flere dager til denne oppgaven. Men da han kom frem, viste det seg at folk i sentralbanken hadde produsert statistikk om obligasjonene i årevis, uten noen klar formening om hva de skulle brukes til. Av og til må en forsker ha flaks!
Men Schilbreds forskerinteresser favnet videre enn som så. Hans engasjement i naturvern førte ham rett inn i debatten om vannkraftutbygging, som var den store saken for miljøaktivister og miljøinteresserte økonomer i 1970-årene. Dette er det litt paradoksalt å tenke på nå: det var vannkraft – «ren kraft» - som var skurken i dramaet. Hvem helten var, var ofte noe mer uklart. Men Schilbred hadde et alternativ. Han pekte på gasskraft som en realistisk mulighet, spesielt i form av gasskraftverk ute på norsk sokkel. Heller ikke gasskraft er en ideell energiform, men den er renere enn kullkraft og forurenser mindre. Dessuten fører den ikke til ødeleggelse av norsk natur. Den globale dimensjonen av dette problemet hadde vi ennå ikke klart for oss på den tiden, men det er åpenbart at norsk gasskraft også bidrar mindre til global oppvarming hvis den for eksempel fortrenger bruken av tysk kullkraft.
Men naturvernaktivisten Schilbred måtte alltid underordne seg økonomen. Han viste ved hjelp av data og regneeksempler at måten myndighetene beregnet lønnsomheten av vannkraftverk på, hadde store svakheter, og at den overvurderte lønnsomheten av mange utbygginger. Dette var tanker som gradvis fikk feste i den offentlige debatt, selv om den kraftkrevende industri strittet imot. Schilbred engasjerte seg også i den mer generelle debatten om Norge som energinasjon. Tidlig på 80-tallet ble han og forskningssjef Odd Aukrust intervjuet på TV av Erik Bye, som ville vite noe sånt som «hva oljen gjorde med Norge». I denne debatten var Schilbred samfunnsøkonom mer enn bedriftsøkonom, og han kombinerte på sin karakteristiske måte brede perspektiver med konkrete data.
Jeg hadde gleden av å samarbeide med Cornelius ved flere anledninger. Den mest minneverdige for min del var da bystyret i Bergen ville nedlegge byens eneste gjenlevende trolleybusslinje. Vi skrev på kort tid en kostnads-nytteanalyse på én side, som Cornelius fikk lagt ut på hver eneste pult i bystyresalen. Om det var vår fortjeneste at forslaget falt, vet jeg ikke, men trolleybussen går der fortsatt!
Jeg har tegnet et bilde av Cornelius Schilbred som en utadvendt aktivist, men personlig var det lite ved ham som ga det inntrykket. Han var sindigheten selv med en lun og koselig form for humor. Hans senere år ble vanskelige og preget av sykdom. Men hans mange venner vil huske ham for det han var for dem i alle faser av hans og deres eget liv.
Agnar Sandmo