Dugnad eller penger?

Nav-kontor
For å bøte på produktivitetsgapet kan Nav gi et lønnstilskudd, og i dag er det litt over 13.000 personer med nedsatt arbeidsevne som har med seg lønnstilskudd i sekken til arbeidsgiver, skriver Christine B. Meyer i denne kronikken. Foto: Wikimedia Commons.
Kronikk

21. februar 2018 10:56

Dugnad eller penger?

Regjeringen inviterer arbeidsgivere til dugnad for å få flere i jobb. Hva med å invitere Finansdepartementet også?

Den nye regjeringen har en ambisiøs satsing på å få personer inkludert i arbeidslivet og har invitert til en storstilt dugnad. Det hersker liten tvil om at det er viktig å få inkludert de som står utenfor i arbeidslivet både ut fra deres egen velferd, men også ut fra rene samfunnsøkonomiske betraktninger. Men er det manglende dugnadsånd som er problemet?

Ifølge Nav er det i dag over 320.000 personer som mottar uføretrygd og 140.000 personer som mottar arbeidsavklaringspenger (tall fra september og desember 2017). 40 prosent av dem som mottar arbeidsavklaringspenger lider av psykiske lidelser, mens 30 prosent har muskel- og skjelettlidelser. Dette er et mønster som også går igjen hos de uføretrygdede.

Trenger mer enn dugnadsarbeid

Det er tatt flere steg i riktig retning de siste årene ved at det er blitt lettere å kombinere arbeid og trygd og ved at det er mulig å beholde retten til uføretrygd selv om en prøver seg i arbeidslivet. Samtidig er det et bekymringsfullt trekk at andelen uføre fortsetter å være stabil og sågar øker for personer under 55 år.

Nå er vel regjeringens dugnad først og fremst en appell til arbeidsgiverne. Og det er mulig at det finnes flere arbeidsgivere som gjør dette av ren godhet og i tidens ånd med sosial ansvarlighet. Men skal en få til en mer storstilt inkludering, trengs det mer enn en dugnadsånd.

Tar en på seg arbeidsgivers sko, er det flere steder de skoene trykker. For det første er primærmålet i privat sektor å tjene penger for sine eiere, og det gjør at det er svake incentiver til å ansette arbeidstagere som ikke er 100 prosent produktive.

Tilsvarende er hovedoppgaven i offentlige virksomheter å tjene innbyggerne og levere gode tjenester til brukerne. Når en trenger en ny arbeidstager, er det derfor mye lettere å ansette en student som er 100 prosent produktiv, enn en person med nedsatt arbeidsevne som trenger mye oppfølgning.

Lønnstilskudd til 13.000 personer

For å bøte på produktivitetsgapet kan Nav gi et lønnstilskudd, og i dag er det litt over 13.000 personer med nedsatt arbeidsevne som har med seg lønnstilskudd i sekken til arbeidsgiver.

En av dem som har hevet stemmen er Steinar Olsen, grunnleggeren av Stormberg og en av de beste på inkludering. Han peker på at Navs økonomiske kompensasjon er flyktig og uforutsigbar. Nav kan gi lønnstilskudd i inntil tre år hvis arbeidstageren har nedsatt arbeidsevne. Men hva er realismen i at en arbeidstager med ett blir 100 prosent produktiv etter inntil tre år i arbeidslivet?

Og hva skjer? Jo, fordi lønnstilskuddet forsvinner, svinner også det økonomiske grunnlaget for ansettelse, og personene må forlate bedriftene og begynne på nytt.

Det finnes et trangt nåløye med varig lønnstilskudd. Dette gis til personer med betydelig nedsatt arbeidsevne av varig karakter, og det normale er at andre tiltak må være utprøvd før dette vurderes. Det trange nåløyet en har gitt denne ordningen, er uforståelig, og myndighetene må begynne å se de ulike ordningene i sammenheng. Det er hevet over enhver tvil om at det er mer lønnsomt for samfunnet å ha noen som er 70 eller 80 prosent arbeidsfør ansatt i bedrifter med mer eller mindre varig lønnstilskudd, enn å ha dem uvirksom utenfor arbeidsstyrken.

Og hvorfor de trenger å prøve ut andre tiltak som virker dårligere og som kan gjøre dem mer arbeidsufør på veien, er vanskelig å forstå.

Trenger en ny ordning

Det vi trenger, er en ordning med lønnstilskudd som er fleksibel både når det gjelder varighet og størrelse, og som ikke er beheftet med mye byråkrati at det avskrekker arbeidsgivere.

Det er ikke sikkert lønnstilskudd er nok, for mange arbeidstagere med psykiske lidelser er det behov for omfattende oppfølgning. Og dette er en oppfølgning det er hverken er riktig og rimelig å legge på arbeidsgivers skuldre.

Et minne som sitter klistret, er da jeg som byråd med ansvar for inkludering besøkte en liten dagligvarebutikk som hadde ansatt en arbeidstager med nedsatt arbeidsevne. Det var en sjenert, men glad gutt som møtte meg på lageret og som hadde fått en meningsfylt jobb istedenfor å sitte hjemme og se på tv hele dagen. Butikksjefen fortalte om stor fremgang og at han kanskje en gang i fremtiden kunne betale hele lønnen. Men enn så lenge var varig lønnstilskudd løsningen.

Regjeringen bedt arbeidsgiverne om å være med på å inkludere flere i arbeidslivet. Siden staten har alt å tjene på et slikt initiativ, burde det kanskje være grunn til å sukre pillen overfor arbeidsgiverne og invitere Finansdepartementet med på dugnaden.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 21. februar 2018.

Les også:

Hvordan unngå teknologisk arbeidsledighet?

Vi er ikke ofre for en teknologisk utvikling som vi passivt må tilpasse oss. Det er vi som styrer teknologien, ikke omvendt.