Riktig medisin mot ulikhet

Fattigdom, tigging
Selv om inntektsulikheten ikke har økt vesentlig, er likevel faren for økt polarisering som følge av de samme omstillingene sterkt til stede, ved at de med lav utdanning er de store taperne, mens de med mer utdanning vinner, skriver Kjell G. Salvanes i kronikken.
Kronikk

18. august 2017 09:52

Riktig medisin mot ulikhet

Litt flikking på skattesystemet vil ikke ha noen større betydning for ulikhet.

Ulikhet og polarisering mellom vinnere og tapere er en av de store utfordringene i vår tid. Polariseringen kan være både økonomisk, politisk og kulturelt. Mye forskning viser at inntektsulikheten har økt i mange land. Selv om vi i Norge også har hatt økt inntektsulikhet siden midten av 80-tallet, er økningen svakere sammenlignet med de fleste andre OECD-land.

Ulikhet er høyt oppe på dagsorden også i Norge, og er av gode grunner et at de viktigste temaene i den pågående valgkampen. Økte skatter vil naturligvis redusere ulikhet i inntekt og formue og øke sosial mobilitet, og er rett medisin dersom problemet er inntektsulikhet. Men stemmer denne problemforståelsen med det norske terrenget?

Høyere krav til utdanning

Årsakene til økende ulikhet er også felles for de fleste land, og er i stor grad knyttet til omstillinger i nærings- og arbeidsliv som følge av økt teknologisk endring og økt konkurranse med lavkostland. Selv om disse omstillingene har gitt produktivitetsgevinster for alle, har de også påført innbyggerne kostnader som ikke likt fordelt.

Omstilling betyr at jobber legges ned og nye jobber blir skapt. Mens jobbene som legges ned typisk har lavere krav til formell kompetanse og utdanning er de nye jobbene som oppstår kompetansejobber med høyere krav til utdanning.

Skillet går dermed langs en sosioøkonomisk dimensjon. Skillet vil også ha en regional dimensjon siden næringer som blir påvirket av omstillingen er mer fremtredende i noen regioner enn i andre.

Det er videre velkjent at den økonomiske ulikheten er svært lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Samtidig er Norge et land med høy sosial mobilitet, dvs. at et barns sosiale bakgrunn har relativt lite å si for barnets inntektsutsikter.

Høy sosial mobilitet

Disse to forholdene gjør at Norge skårer høyt på den såkalte The Great Gatsby Curve, som illustrerer sammenhengen mellom inntektsulikhet innen en generasjon og neste generasjons utsikter til å klatre høyere opp i inntektsfordelingen sammenlignet med sine foreldre, dvs. inntektsmobilitet mellom generasjoner. I motsatt ende, med lavest skår, finner vi USA der det både er stor inntektsulikhet, og paradoksalt nok også lav sosial mobilitet.

Til tross for denne underliggende tendensen til økt ulikhet og polarisering har man i Norge og de andre nordiske landene i stor grad klart å dempe de negative effektene på økonomisk ulikhet. Vi har med andre ord klart å høste fordelene uten å måtte bære kostnadene i form av økt ulikhet.

Trepartssamarbeidet i lønnsfastsettelsen, kombinert med skatte- og overføringssystemet spiller en viktig rolle, men den generelle håndteringen av omstillingsprosesser er også av betydning. Disse institusjonelle forholdene bidrar nok også til den relativt høye graden av sosial mobilitet i Norge og de andre nordiske landene.

Svakere insentiv for utdanning

Selv om inntektsulikheten ikke har økt vesentlig, er likevel faren for økt polarisering som følge av de samme omstillingene sterkt til stede, ved at de med lav utdanninger de store taperne, mens de med mer utdanning vinner. Paradoksalt nok er det lav sosial mobilitet i utdanning i Norge - foreldrenes utdanning betyr veldig mye for barnas utdanningsvalg - faktisk like mye som i USA ifølge OECD.

I Norge er det slik at 3/4 av dem som er i høyere utdanning også har foreldre med høyere utdanning. Dette til tross for at foreldre med høyer utdanning bare utgjør 30 prosent. Dersom dette skyldes forskjeller i kulturelle normer og/eller ulike forventninger til avkastning på utdanning mellom ulike sosiale grupper, er det mer krevende å bryte sammenhengen ved politikk.

En alternativ forklaring kan være at en sammenpresset lønnsstruktur fører til lavere avkastning på utdanning, som igjen kan gi svakere insentiver til å investere i høyere utdanning.

Større konkurranse om jobber

De nye jobbene har større krav til mer kompetanse, og skal en unngå at mange marginaliseres i et slikt arbeidsliv er utdanning en sentral faktor. Dette forsterkes antakelig av at den nye omstillingsbølgen, drevet av robotisering ser ut til å føre til mindre jobbskaping enn før. Det blir altså større konkurranse om jobbene, og det er grunn til å tro at de med utdanning har størst sjanse for å få disse. Ifølge Perspektivmeldingen som ble lagt frem i vår, startet tendensen med lavere jobbskaping rundt eller noe før finanskrisen.

I dette perspektivet vil utdanning- og familiepolitikk ha større betydning enn litt flikking på skattesystemet. Årsaken til at jeg tror at familiepolitikk er viktig, er at forskning i stadig større grad dokumenterer at ulikhet i vokabular, språk- og tallforståelse så tidlig som i førskolealder er sterkt korrelert med sosial bakgrunn.Vi vet samtidig at slike forskjeller peker sterkt fremover mot forskjeller i utdanningsvalg og hvordan en klarer seg i arbeidslivet.

Poenget mitt er at omstillingene vi er i nå kan forsterke disse forskjellene, og at vi må prøve å rette virkemidlene mot årsakene fremfor å endre på noe som faktisk har fungert godt; fordeling av økonomiske ressurser. Problemet med svekket jobbskaping og hvordan en kan styrke denne blir en sentral oppgave fremover.

Kronikken var på trykk i Bergens Tidende 18. august 2017.

Forskningsnytt fra NHH