Rettferdighetens geografi
Folk over hele verden bryr seg mer om rettferdighet enn om effektivitet. Men hvilken inntektsulikhet som oppfattes som rettferdig, varierer enormt fra land til land.
Tenk deg at to arbeidere er blitt rekruttert for å gjøre en liten jobb. Etter at jobben er ferdig, får de vite at én av dem vil få en bonus. Hvem som får bonusen, bestemmes ved loddtrekning. De får også vite at en upartisk tredjepart kan omfordele pengene – ta fra den heldige og gi til den uheldige.
Hvis det var du som fikk denne oppgaven, hva ville du gjort? Latt ulikheten være, omfordelt litt eller delt helt likt?
Sammen med Ingvild Almås, Erik Ø. Sørensen og Bertil Tungodden har jeg undersøkt hva folk gjør i denne typen situasjoner. Siden de som bestemmer fordelingen ikke har noen egeninteresse i utfallet, tolker vi valgene som uttrykk for hva de oppfatter som rettferdig. Gjennom Gallup World Poll rekrutterte vi over 65.000 personer i 60 land til å ta slike valg, og arbeiderne fikk utbetalt det deltagerne bestemte.
Resultatene, nylig publisert i tidsskriftet Quarterly Journal of Economics, viser store forskjeller både innenfor og mellom land.
Norge er det landet i utvalget som i minst grad aksepterer ulikhet som skyldes flaks. Om lag 80 prosent velger å dele helt likt. Det er politiske forskjeller: Blant folk på høyresiden deler 75 prosent likt, på venstresiden 85 prosent. Men forskjellene mellom land er langt større. I USA velger bare om lag halvparten å fjerne en ulikhet som skyldes flaks, i Kina bare 20 prosent.
Ikke alle deltagerne sto overfor den samme situasjonen. Noen fikk vite at bonusen gikk til den av de to arbeiderne som hadde prestert best. Andre fikk vite at omfordeling var kostbar: For hver krone den uheldige fikk overført, gikk en krone tapt på veien. Fordi alt annet er likt, og fordi tilfeldigheter bestemmer hvilken situasjon deltagerne møter, kan vi måle hvor mye kilden til ulikheten betyr for viljen til å omfordele, og hvor mye kostnaden betyr.
Svaret er klart. Globalt deler 61 prosent likt når bonusen er trukket ut, men bare 26 prosent når den har gått til den som presterte best. Hva som er kilden til ulikheten, betyr mye mer enn hva det koster å fjerne den.
Valgene lar oss også dele befolkningen inn i tre grupper med ulike rettferdighetsidealer
- De egalitære mener det er rettferdig å dele likt uansett om kilden til ulikheten er flaks eller prestasjoner.
- Libertarianerne mener ulikheten er akseptabel uansett kilde.
- Meritokratene godtar forskjeller som skyldes prestasjoner, men ikke forskjeller som skyldes flaks.
I Norge og mange andre vestlige land er meritokratene den største gruppen. I Kina og India er derimot et klart flertall libertarianere.
Vi spurte også deltagerne hva de tror er årsaken til at de rike er rikere enn de fattige i landet deres. Under en tredjedel tror at hardt arbeid eller evner er en hovedforklaring, mens nesten halvparten peker på flaks. Og troen på at forskjellene skyldes innsats, er svakest i de rike, vestlige landene, der det meritokratiske idealet står sterkest.
Norge er blant de landene der folk i størst grad tror at ulikhet skyldes flaks snarere enn innsats.
Hva folk mener om ulikheten i sitt eget land, henger tett sammen med både rettferdighetssynet og oppfatningen av hvor forskjellene kommer fra. De som godtar mest ulikhet i eksperimentet, og de som tror at inntektsulikhet i stor grad skyldes forskjeller i prestasjoner, ser sjeldnere på forskjellene i samfunnet som urettferdige. Det samme mønsteret finner vi mellom land. Land med mange meritokrater og en utbredt tro på at ulikhet skyldes flaks, omfordeler mer gjennom skatter og overføringer.
Det er ikke så rart: Meritokrater vil nettopp fjerne ulikhet som skyldes flaks.
Men at nordmenn i liten grad aksepterer ulikhet som skyldes flaks, betyr ikke at vi misliker all ulikhet. Et flertall av oss godtar inntektsulikhet når den reflekterer forskjeller i prestasjoner. Nordmenn flest er meritokrater – ikke egalitære.
Derfor handler uenigheten om skattepolitikk kanskje mindre om hvor store forskjellene bør være, mer om hva som er kilden til ulikheten – innsats og talent, eller flaks og familiebakgrunn.
Det som i alle fall er ren flaks, er hvilket land vi er født i. Og det er trolig den viktigste kilden til ulikhet i verden: Økonomen Branko Milanovic har beregnet at landet man bor i, alene forklarer over to tredjedeler av inntektsforskjellene globalt. Da er det noe paradoksalt at vi nordmenn, som misliker ulikhet som skyldes flaks, ikke er mer ukomfortable med vår egen rikdom.
Kanskje er forklaringen at det ofte er vanskelig å avgjøre om ulikhet skyldes flaks eller dyktighet: Skyldes vår rikdom at vi vant i ressurslotteriet, eller at vi har forvaltet godt det vi fikk?
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 8. oktober 2026.