Høringen lar de fundamentale problemene ved konsesjonskraft stå urørt. Det er en tapt mulighet
Lars Sørgard
Konsesjonskraft forsterker knappheten på kraft
Dagens ordning med konsesjonskraft bremser lønnsom utbygging av vannkraft, øker kraftforbruket og bidrar til overetablering av datasentre i kraftkommuner.
Regjeringen har ute på høring en endring i ordningen med konsesjonskraft til kraftkommuner. Alle vertskommuner skal få konsesjonskraft til samme (lave) pris. Begrunnelsen er at det kan gi enklere regler og mindre konflikt om opprusting av eldre vannkraftverk.
Høringen lar de fundamentale problemene ved konsesjonskraft stå urørt. Det er en tapt mulighet.
Ordningen med konsesjonskraft til kraftkommuner har dype historiske røtter. Kommuner som avsto natur til store vannkraftutbygginger, skulle få del i verdiene. Ved produksjon fra store vannkraftanlegg vil vertskommunen få tilgang på en andel av kraftproduksjonen, kalt konsesjonskraft, til en gunstig pris.
Den samlede mengde konsesjonskraft er 8,8 terawattimer (TWh) per år, hvilket utgjør mer enn seks prosent av årlig normalproduksjon av kraft i Norge.
Problemet er ikke at vertskommunene kompenseres, men måten kompensasjonen skjer på. Når en del av gevinsten deles ut som billig kraft i stedet for som inntekter, skaper ordningen uheldige tilpasninger som blir stadig vanskeligere å forsvare i et kraftsystem preget av knapphet, høye priser og behov for ny produksjon.
Regjeringen tar tak i hvordan den billige kraften skal prises i ulike situasjoner, men ikke hvorfor kompensasjonen fortsatt skal gis som billig kraft.
Fyresdal illustrerer en utfordring med dagens system. Kommunen har tre ganger mer konsesjonskraft enn den selv får disponere. Det skyldes at regelen er slik at vertskommunen maksimalt kan ta ut konsesjonskraft som tilsvarer dens alminnelige kraftforbruk. Derfor går en stor del videre til fylkeskommunen.
Det gir kommunen et åpenbart motiv til å øke eget strømforbruk, fordi det utløser retten til å disponere mer av den billige kraften selv.
Datasenter defineres som alminnelig forbruk, og kommunen har gjennom flere år arbeidet aktivt for at EdgeConneX skal etablere et datasenter i kommunen. Når det kommer i drift, vil alminnelig forbruk mangedobles.
Med ett vil kommunen kunne få tilgang på all konsesjonskraft, ikke bare en tredjedel av det, slik tilfellet er nå.
Dette er penger disse kommunene samlet sett går glipp av fordi de har for lavt kraftforbruk.
Lars Sørgard
Det er slik sett ikke overraskende at en rekke andre kraftkommuner som ikke får tatt ut all konsesjonskraft i sin kommune, som for eksempel Luster, Vinje, Bykle, Modalen, Vaksdal og Sirdal, også er svært aktive i kampen om å tiltrekke seg datasentre og derigjennom øke sitt alminnelige forbruk betydelig.
Det er samlet sett 2,9 TWh konsesjonskraft som kraftkommunene av den grunn ikke kan ta ut, som da i stedet går til fylkeskommunene. Hvis vi ser på hva kommunene typisk betaler for konsesjonskraften og sammenligner det med markedsverdien for kraften, utgjør konsesjonskraften som går til fylkeskommunene i størrelsesorden én milliard kroner i årlig verdi.
Dette er penger disse kommunene samlet sett går glipp av fordi de har for lavt kraftforbruk.
Aasland snakker usant om norgespris
Jo, det er de med høyest inntekt som tjener mest på norgespris, skriver Isabel Hovdahl og Maren H. Hedne i Aftenposten.
Det er lønnsomt for disse kommunene å bruke store ressurser, for eksempel å legge til rette landområder for datasenter og herunder kryptoutvinning, for å kapre en andel av den milliarden som de i dag samlet sett sender videre til fylkeskommunene.
For samfunnet gir denne ressurskampen om å få en større andel av konsesjonskraften ingen mening. Det skapes ikke mer verdier for samfunnet om datasenteret kommer i en kraftkommune som ikke får brukt all konsesjonskraft enn om den kommer i en annen kommune.
Systemet kan også føre til mer etablering av datasentre enn det som er lønnsomt sett fra storsamfunnets side.
Vi ser også at enkelte kommuner bruker billig konsesjonskraft til å gi lavere strømpris til egne innbyggere eller lokalt næringsliv. Politisk er det forståelig. Økonomisk er det det motsatte av hva et presset kraftsystem trenger. Kunstig lav pris gir høyere forbruk og større knapphet.
Også på tilbudssiden virker ordningen uheldig. For kraftprodusenten er konsesjonskraft en tvungen leveranse av inntil ti prosent av produksjonen til en pris som ofte ligger langt under markedsnivå. Når kalkylene allerede er stramme, kan dette være forskjellen på utbygging og skrinlegging. I NOU 2019:16 "Skattlegging av vannkraftverk" ble det foreslått å avvikle ordningen, og heller overføre midler til kommuner på andre måter enn gjennom å gi dem billig konsesjonskraft.
Vertskommunene skal selvsagt ha sin del av verdiskapingen fra vannkraften.
Lars Sørgard
Vertskommunene skal selvsagt ha sin del av verdiskapingen fra vannkraften. Men i en tid med kraftmangel bør kompensasjonen gis som inntekter gjennom skatter og andre overføringer, ikke som en gitt mengde subsidiert strøm.
Høringen regjeringen nå har sendt ut, er kun en justering som gir lik pris for alle, men fortsatt lav pris. Det er behov for en mer fundamental endring av en ordning som hemmer ny kraftutbygging, stimulerer til høyere strømforbruk og oppmuntrer en rekke kommuner til å bruke store ressurser på å tiltrekke seg datasentere.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 18 mars 2026.