Begge var strukturelle veivalg som i stor grad har definert konkurransesituasjonen i dag.
Kurt Brekke
Konkurransen i dagligvare ble avgjort for ti år siden
Et oppkjøp i 2015 endret markedet for dagligvarer i Norge: Da fikk Coop kjøpe Ica Norge. Reparasjon av den skaden på konkurransen pågår, men er mye vanskeligere enn forebygging.
Norge har Europas mest konsentrerte dagligvaremarked og blant de høyeste matprisene. Det skyldes ikke først og fremst manglende vilje til å konkurrere – men en markedsstruktur som ble formet for over et tiår siden.
I et innlegg i DN 9. mars skriver Mads Magnussen og Beate Berrefjord i Konkurransetilsynet at tiltakene i dagligvaremarkedet «trolig virker». Budskapet er at konkurransen er blitt bedre, men at kjedene fortsatt kan konkurrere hardere.
Når man først ser i bakspeilet, er det imidlertid to hendelser som burde fått langt større plass i refleksjonen: Lidl-exit i 2008 og ICA-salget til Coop i 2015. Begge var strukturelle veivalg som i stor grad har definert konkurransesituasjonen i dag.
Tre vertikalt integrerte kjeder – Norgesgruppen, Coop og Rema 1000 – kontrollerer i dag rundt 95 prosent av dagligvaremarkedet. Samtidig ligger norske dagligvarepriser blant de høyeste i Europa, også når man justerer for kjøpekraft.
Da Lidl etablerte seg i Norge i 2004, hadde vi fire dagligvarekjeder. Med Lidl kunne Norge fått en femte aktør – en internasjonal lavpriskjede som i mange europeiske land har bidratt til sterkere priskonkurranse.
Slik gikk det ikke.
Sentralbankenes superuke
Fire av verdens viktigste sentralbanker setter renten denne uken. Men inflasjonen bestemmes ikke bare av dem, skriver Gernot Doppelhofer i DN.
Lidl forlot Norge i 2008 etter noen år med svake resultater. Importvern og norske forbrukeres preferanser for kjente merkevarer spilte en rolle. Samtidig hadde Lidl betydelige problemer med å få gode avtaler med norske leverandører, og møtte en aggressiv respons fra etablerte kjeder.
Da Lidl trakk seg ut, ble butikkene solgt til Rema 1000. I ettertid er det rimelig å spørre om konkurransemyndighetene kunne gjort mer for å legge til rette for at en ny aktør faktisk fikk fotfeste. I dag diskuterer man en rekke tiltak for å få nye aktører inn i markedet – men i 2008 hadde man allerede en aktør der.
I ettertid er det rimelig å spørre om konkurransemyndighetene kunne gjort mer for å legge til rette for at en ny aktør faktisk fikk fotfeste.
Kurt Brekke
Den mest avgjørende hendelsen kom likevel i 2015.
Da fikk Coop kjøpe Ica Norge. Dermed gikk markedet fra fire til tre landsdekkende kjeder. Konkurransetilsynet godkjente oppkjøpet, men satte vilkår om at 93 butikker måtte selges i områder hvor konsentrasjonen ellers ville blitt for høy.
Tiltaket begrenset lokale konkurranseproblemer. Men strukturelt innebar oppkjøpet at en hel nasjonal kjede forsvant.
Fusjonskontroll er konkurransemyndighetenes viktigste verktøy for å hindre monopolisering og begrense markedsmakt. Når en aktør først forsvinner fra markedet, er det svært vanskelig å gjenopprette konkurransen senere.
Økonomisk teori tilsier også at etablerte aktører ofte har høyere betalingsvilje enn en potensiell nykommer for å kjøpe en konkurrent. Når en etablert aktør kjøper opp en rival, svekkes konkurransen. Dersom en ny aktør kjøper virksomheten, styrkes den.
Dermed er det ikke gitt at den mest konkurransefremmende løsningen alltid vinner frem i en budprosess.
Mange av tiltakene som nå diskuteres i dagligvarepolitikken – tilgang til distribusjon, regulering av leverandøravtaler og tiltak for å få nye aktører inn – fremstår derfor i stor grad som forsøk på å reparere en struktur som allerede er blitt sementert.
Slike tiltak kan ha en viss effekt, men de endrer ikke det grunnleggende problemet.
Kurt Brekke
Slike tiltak kan ha en viss effekt, men de endrer ikke det grunnleggende problemet: et marked dominert av tre vertikalt integrerte kjeder med egne distribusjonssystemer og sterke leverandørrelasjoner.
Når strukturen først er blitt slik, er det svært vanskelig å gjenopprette konkurransen.
Det er heller ikke gitt at dagens struktur er stabil. Flere i bransjen har pekt på at utviklingen i ytterste konsekvens kan gå mot et duopol.
Et duopol vil være enda mer problematisk.
Kurt Brekke
Et dagligvaremarked med tre dominerende aktører er allerede krevende fra et konkurranseperspektiv. Et duopol vil være enda mer problematisk. Når få aktører dominerer et marked, øker risikoen for stilltiende koordinering – selv uten eksplisitte avtaler.
Resultatet kan bli mindre priskonkurranse og høyere priser for forbrukerne.
Lærdommen fra historien er derfor enkel: Når strukturen i et marked først er blitt konsentrert, er den svært vanskelig å reversere.
Derfor er fusjonskontrollen konkurransemyndighetenes viktigste verktøy – ikke for å reparere konkurransen i ettertid, men for å beskytte den før den forsvinner.
Innlegget var først publisert i DN 22. mars 2026.
To NHH-forskere inn i Omstillingskommisjonen
Isabel M. Hovdahl og Linda Nøstbakken blir medlemmer i den mye omtalte Omstillingskommisjonen.