Unge i utdanning og arbeid i Tanzania
Adrien Dautheville disputerer for PhD-graden ved NHH 23. januar 2026 med avhandlingen «Essays on Overconfidence and Development Economics».
«Regnefeilen» som var en modellfeil
Ikke regnefeil, nei, men modellfeil: Våre NHH-kolleger forutsetter bort mye av det sentrale i formuesskattedebatten, som gründeres investeringsincentiver og unoterte selskapers likviditetsbelastning.
I en kommentar i DN 6. januar etterspør Terje Erikstad et dementi fra oss. Det er uklart hva slags dementi han vil ha. Problemet med modellen til Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup (International Tax and Public Finance, 2021) er som vi forklarte i DN 4. september 2025 («Bjerksund og Schjelderup forstår ikke sin egen modell»).
Men vi innrømmer gjerne at valget av ordet regnefeil var uheldig. Et mer hensiktsmessig ord er modellfeil.
Våre NHH-kolleger antar i modellen sin at investorers avkastningskrav faller proporsjonalt med økning i skattesatsen og setter avkastningskravet lik etter-skatt-avkastningen.
Denne antagelsen innebærer at verdien for en norsk investor er uavhengig av formuesskatten, slik at den totale selskapsverdien inklusiv statens andel øker med skattesatsen.
Dette strider mot veletablerte prinsipper i finansteorien.
Allerede i 1958 viste nobelprisvinnerne Merton Miller og Franco Modigliani at verdien av et selskap ikke påvirkes av hvordan kontantstrømmen fordeles. Dette irrelevansteoremet gjelder også når staten tar en andel av overskuddet gjennom skatt. Kontantstrømmen deles mellom investoren og staten, men selskapets totale verdi endres ikke.
Viktigere er at modellen til Bjerksund og Schjelderup er uegnet for å analysere effekter av skatter. I modellen finnes bare ett investeringsalternativ og ingen konsummulighet, så investor har ikke annet valg enn å investere i det ene selskapet, uansett avkastning.
De forutsetter altså bort de effektene som er sentrale i debatten om formuesskatten: gründeres investeringsincentiver, belastningen på unoterte selskapers likviditet, utflyttingen av investorer og forskjellsbehandlingen mellom norske og utenlandske eiere.
Det er påfallende at Erikstad velger å henge seg opp i ett enkelt ord blant mer enn 10.000 ord vi har skrevet om formuesskatten i DN – og samtidig ser bort fra vårt hovedbudskap: Økonomisk teori tilsier at formuesskatten svekker incentivene for investorer og gründere til å investere i oppstartsselskaper og hemmer privateide selskapers evne til å finansiere lønnsom vekst.
Med tiden vil dette redusere statens skatteproveny og muligheter til å finansiere sosiale velferdsordninger.
Riktig informasjonsgrunnlag er viktig, men å fokusere på detaljer fremfor å diskutere hovedpoenget synes å være et gjennomgående trekk hos Erikstad. I en tidligere DN-kommentar kritiserer han Martin Bech Holtes siste bok for bruk av feil produktivitetstall, uten å nevne bokens sentrale budskap: at økonomiske incentiver faktisk betyr noe.
I henhold til både nasjonale og NHHs egne retningslinjer for forskningsetikk og ansvarlig formidling, har forskere en plikt til å bidra til offentlig opplysning, korrigere misvisende bruk av forskning og delta i åpen faglig debatt når spørsmål av samfunnsmessig betydning berører eget fagområde.
Vår deltagelse i formuesskattedebatten er et uttrykk for denne forpliktelsen.
Vi vil leve grønnere – men hvorfor stopper det opp?
Hege Landsvik disputerer for PhD-graden ved NHH 26. januar 2026 med avhandlingen «Beyond Green Intentions: Experimental Studies on Pro-Environmental Behavior».
Erikstad antyder at vi har et ansvar for å «bevise» våre påstander gjennom publisering av et notat. Det er feil.
Modellkritikk, faglige innvendinger og teoretiske avklaringer i offentligheten er en del av ordinær forskningsbasert formidling. Publiseringsplikt i fagfellevurderte tidsskrifter gjelder kun for ny, original forskning – ikke når man påpeker svakheter og feil i andres forskning basert på etablert og bredt akseptert økonomisk teori, som er tilfelle her.
Modellfeil kan være langt mer alvorlig enn regnefeil. En modellfeil innebærer at sammenhenger i økonomien er feil representert – for eksempel at man overser hvordan selskapsverdien ved formuesskatt deles mellom investor og staten, og hvordan formuesskatt påvirker investering og risikotagning.
Når resultater fra en urealistisk teoretisk modell brukes som generell innsikt i debatten om formuesskatten, risikerer vi at politiske beslutninger om skatt bygger på feil grunnlag.
Merton Miller likte å illustrere sitt irrelevansteorem i klasserommet ved å fortelle om en samtale med en journalist:
«Think of a pizza. Whether you slice it into four pieces or eight, it doesn’t get any bigger. The same goes for the value of a company.»
Journalisten tenkte seg om, og svarte:
«Could you run that by me again? I think I’m missing a piece.»
NHH skal som akademisk institusjon ikke ha én «riktig» oppfatning av økonomiske modeller.
Når Erikstad etterlyser en sannhet om modellen, må han derfor selv vurdere dens egnethet.
Vi konkluderer med modellfeil: Det er uinteressant å analysere skatteeffekter i en modell der investor ikke har alternative investerings- eller konsummuligheter.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 8. januar 2026.
Hvordan logistikk kan fungere – også når fremtiden er usikker
Pankaj Kumar Sinha disputerer for PhD-graden ved NHH 29. januar 2026 med avhandlingen «Essays on Optimizing Logistics under Uncertainty».