Billig og smidig er ikke nok
Norge har tradisjonelt vært best på praktisk og erfaringsbasert innovasjon. Men historien gir oss ingen garanti for at gårsdagens modell vil være tilstrekkelig i møte med morgendagens utfordringer.
Jon P. Knudsen peker i sin kronikk «Innovasjonspolitisk ulvesommer» på et viktig poeng: Norge har historisk vært et DUI-land, sterke på doing, using, interacting, den praktiske, erfaringsbaserte og samhandlingsdrevne formen for innovasjon. Når det gjelder STI (science, technology, innovation), den forsknings- og teknologidrevne utviklingen som ofte måles gjennom FoU-innsats, har Norge aldri vært blant de sterkeste.
Likevel har vi hatt høy verdiskaping, noe Knudsen bruker som argument for at vår egen «billige og smidige» innovasjonsmodell kan være vel så effektiv som mer FoU-tunge strategier.
Men at historien viser at vi har lyktes på noen områder, er ikke det samme som at denne modellen vil tjene oss like godt i fremtiden, eller at lave FoU-satser ikke bør betraktes som et problem.
DUI og STI gir oss ulike former for innovasjon. DUI handler om å forbedre det vi allerede kjenner, og fremmer de inkrementelle innovasjonene: bedre prosesser, mer brukervennlige tjenester og økt effektivitet i hverdagen. Disse har ofte en umiddelbar påvirkning.
STI, og investeringer i FoU, handler derimot om det vi ennå ikke kjenner, og er avgjørende for de diskontinuerlige innovasjonene — de som endrer spillereglene, skaper teknologiske gjennombrudd også i veletablerte industrier, og åpner helt nye markeder. Resultatet av slike initiativer har lengre tidshorisonter, men er ofte mer usikker.
Samtidig må vi erkjenne at FoU ikke bare handler om forskere i hvite frakker på laboratoriet eller i forskningsavdelinger.
FoU-finansiering favner bredt: piloter og testanlegg, digital utvikling, design og brukerstudier, prosessforbedringer, samarbeid med både bedrifter og nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer, samt utvikling av nye forretningsmodeller. Det er neppe slik at vi burde være tilfredse med å ha mindre, og ikke mer, av dette.
Særlig nå, når vi har et uttalt behov for å omstille norsk økonomi gjennom både å fornye etablerte næringer og fremme nye, blir dette ekstra viktig. Det krever ikke bare mer FoU, men også en styrket evne til å kommersialisere, skalere og spre ny kunnskap og teknologi på tvers av næringer.
Erfaringene fra det svenske paradokset, som Knudsen viser til, illustrerer at høye investeringer i forskning og utvikling ikke automatisk gir bred verdiskaping dersom resultatene forblir innelåst i enkeltsektorer eller store multinasjonale selskaper.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om Norge skal satse på DUI eller STI, men hvordan vi best kan kombinere dem for å sikre fremtidig verdiskaping.
Historien gir oss ingen garanti for at gårsdagens modell vil være tilstrekkelig i møte med morgendagens utfordringer. Vi trenger både de små forbedringene som gjør produkter, tjenester og prosesser litt bedre dag for dag, og de store nyskapinger som kan etablere helt nye industrier og arbeidsplasser.
Ulvesommeren i innovasjonspolitikken kan derfor vise seg å være et varsel vi bør ta på alvor. For hva om ulven faktisk er på vei?
Innlegget var først publisert i Khrono 5. september 2025.