Politikerne svarer med skattelette og babybonuser. Men de bommer på diagnosen.
Tor W. Andreassen
Vi snakker om alt unntatt det som betyr noe
Løsningen på lave fødselstall er ikke mer kontantstøtte, skriver Tor W. Andreassen i BT.
Det egentlige problemet er at færre finner en å få barn med – og at vi som samfunn har endret synet på barnets plass i livet.
Fødselsraten i Norge er nå nede i 1,44 barn pr. kvinne – et rekordlavt nivå. Politikerne svarer med skattelette og babybonuser. Men de bommer på diagnosen. Problemet handler ikke bare om penger. Det handler om teknologi, relasjoner og kulturelle endringer.
Da Iphone kom i 2007, var fødselsraten i Norge 1,90. Nå er den 1,40. Det er neppe tilfeldig. Forskning viser at smarttelefonen har forandret ikke bare hverdagen, men også parforhold og fertilitet. En analyse i Financial Times viser at i mange land – fra USA til Japan – er det ikke bare færre barn pr. par, men færre par i det hele tatt.
Unge voksne bruker stadig mer tid alene, på skjerm. Tiktok og Instagram gir raske dopamin-kick som konkurrerer ut ekte sosial kontakt. Over halvparten av unge amerikanere er nå single, ifølge en annen FT-artikkel, og Norge følger samme mønster. I 2022 var 54 prosent av norske kvinner på 30 år barnløse – opp fra 42 prosent ti år tidligere.
Men det handler også om kvinners livsbetingelser. Økt utdanning, yrkesdeltakelse og økonomisk selvstendighet har gitt kvinner historisk frihet. De velger karriere og utdanning i større grad, utsetter partnerskap og fødsel, og stiller høyere krav til en mulig far. Som The Economist skrev nylig: «Women are not having fewer children because they don’t want them – but because it’s harder to have them on their terms.»
Samtidig endres holdningene til hva barn betyr. I mange land er barn ikke lenger en nødvendighet for sosial status eller livsmening. De er blitt et personlig valg. Og jo mer krevende samfunnet gjør det å kombinere barn med andre livsprosjekter, jo oftere velges det bort.
Dette har samfunnsmessige konsekvenser. Færre barn betyr færre arbeidstakere, svakere skatteinngang og økt trykk på helse- og pensjonssystemet. IMF advarer mot at aldrende befolkninger truer bærekraften i den nordiske velferdsmodellen, og en rapport fra McKinsey viser at økonomisk vekst svekkes i takt med at fødselsraten synker.
Vi må løfte barn og familieliv som et felles gode – ikke som en privat utfordring.
Tor W. Andreassen
Likevel tviholder politikken på virkemidler som har vist seg lite effektive. Financial Times peker på hvordan Sør-Korea, verdens mest sjenerøse babybonus-nasjon, fortsatt har verdens laveste fødselsrate: 0,72 barn pr. kvinne. Økonomiske insentiver virker bare svakt, og kortvarig.
Hva trenger vi da? En ny fortelling. Vi må løfte barn og familieliv som et felles gode – ikke som en privat utfordring. Vi trenger møteplasser, relasjonelle prioriteringer i arbeidslivet, karriereløp som tåler familieetablering, og skatteinsentiver til arbeidsgivere som tilrettelegger. Teknologien må ikke bare fjerne avstand – den må også bringe oss nærmere hverandre igjen.
Dette handler ikke bare om økonomi, men om identitet, verdier og livsvalg. Det handler om å gjøre det lettere å si ja – til både kjærlighet og barn. Sagt på en annen måte: Løsningen på utfordringene som følger med et aldrende samfunn ligger i fødselsratene. Da må vi forstå årsaker og velge tiltak som har effekt. Penger og stønader er ikke alltid løsningen.
Innlegget var først publisert i Bergens Tidende 11. juni 2025.