Frihandel har vært en formidabel suksess, men var USA egentlig klar over at de nøret en fremtidig rival, spør professor emeritus Rögnvaldur Hannesson.
Er det på tide å skrive globaliseringens nekrolog? Det synes i hvert fall klart at den ikke er hva den en gang var. La oss begynne med hva globaliseringen som begynte etter annen verdenskrig har oppnådd. Det er ikke småtterier. Tollnedsettelser og andre handelsfremmende tiltak, som under amerikansk ledelse ble satt i verk, har løftet hundretalls millioner mennesker ut av fattigdom.
De land som satset på eksportledet vekst, særlig eksport til det amerikanske markedet, opplevde rask økonomisk vekst. Det begynte med Japan og Vest-Tyskland, og så kom de asiatiske tigerøkonomene; Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore.
De som satset på importsubstitusjon og selvforsyning, i første rekke latinamerikanske land med unntak av Chile, sakket akterut. Kronen på verket ble Kina, som gikk fra gjentatt hungersnød og vanstyre under Mao til fenomenal vekst etter at Deng Xiaoping og hans disipler mobiliserte kapitalismen til eget bruk. Særlig skjøt den fart etter at kineserne ble med i Verdens handelsorganisasjon, med amerikansk velsignelse.
Derfor trenger vi bedre formidling av klimaforskning og nødvendigheten av effektive klimatiltak. Det virker hele året, skriver Hallgeir Sjåstad i DN.
Skjønte amerikanerne hva de holdt på med da de innledet denne verdensordenen? Aldri har amerikansk velstand vært større, relativt sett, enn de første årene etter annen verdenskrig, da store deler av verden lå i ruiner mens amerikanerne slapp ødeleggelser på hjemmefronten.
For amerikansk politisk ledelse, uansett partitilhørighet, var kapitalisme og frihandel oppskriften på gjensidig fordel og en fredeligere verden hvor alle kunne se seg tjent med å konsentrere seg om fredelig sameksistens og felles utvikling mot større rikdom og velstand.
Deres politikk ble fødselshjelpen for et økonomisk stadig mektigere Kina. Var de klar over at de nøret en fremtidig rival? Trodde de Kina ville nøye seg med for evig å spille andre fiolin i en verden dominert av USA? I dag synes disse forestillingene å høre til en veldig fjern fortid. Formann Xi og president Trump markerer bruddet med tidligere etablerte sannheter, hver på sin måte.
Så hvilke blir da de grunnleggende sannheter i den verdensorden vi er på vei inn i? At etablerte sannheter går av moten, betyr ikke at de blir avslørt som falskheter, men heller at de blir marginalisert fordi de ikke lenger svarer til tidens krav. Så hvilke sannheter ser vi erstatte frihandelens velsignelser?
Svaret ligger i de problemer som frihandelen og globalismen tross alt skapte. De har ført til ubalanser i handelen; at noen land, særlig USA, har vedvarende underskudd i handelen, mens andre, særlig Kina, har tilsvarende overskudd. Dette skaper tilsvarende ubalanser i utenlandsformue og ditto gjeld; amerikanerne opparbeider seg mer og mer utenlandsgjeld, mens andre, særlig Kina, øker sin utenlandsformue, og da særlig beholdningen av amerikanske statsobligasjoner.
Underskuddene i USAs utenrikshandel henger sammen med underskuddene i amerikanske statsfinanser. USAs offentlige gjeld har for lengst antatt krigsproporsjoner, og er nå 125 prosent av BNP og økende. Frem til George W. Bush var amerikanske presidenter opptatt av å ha noenlunde balanse i de offentlige finanser slik at gjelden ikke økte altfor meget. Enten økte de skattene (Bush senior), eller så skar de ned på offentlige utgifter (Clinton).
Jeg har tidligere argumentert for innføring av en turistskatt i Norge. NHO Reiseliv var imot og regjeringen vek unna. Mye tyder på at innbyggere er en sterkere påvirkningskraft.
Det er for lengst historie. Amerikanske velgere synes like lite villig til å tolerere høyere skatter som kutt i velferdsutgifter. Det regnestykket går ikke opp. Man kan ha forskjellige meninger om hvor stor offentlig sektor bør være, men at den må finansieres er et ufrakommelig faktum, også for USA, som kan få utlendinger til å betale for sine eskapader, takket være dollarens status som verdensvaluta.
Og hvor går så grensen for utlendingenes vilje til å finansiere den amerikanske stat? Det er det ingen som kan svare på, men hvis den amerikanske utenlandsgjelden fortsetter å øke, vil utlendingene på ett eller annet tidspunkt miste troen på at amerikanerne er villig til, eller i stand til, å innfri sine forpliktelser. Slik mistro i finansmarkedene har en tendens til å spre seg som ild i tørt gress. Det er antagelig ikke snakk om hvis, men når dette skjer. Vi vil da se en finanskrise uten like.
Når den først er i gang vil tingene skje raskt, med et forløp ingen kan forutsi.
