Kåkånomics-prisen til Norman
Kverulantkatedralens økonomipris (KÅKÅnomics-prisen) 2021 er tildelt Victor D. Norman, professor emeritus ved NHH og tidligere statsråd.
Stat og kommune oppfører seg som landeveisrøvere
Problemet er at jeg fortsatte å jobbe etter fylte 70 år, skriver professor emeritus Victor D. Norman i DN.
Når verden blir varmere, covidnesene våtere og russerne villere, er det fristende å finne et bitte lite problem å gjemme seg i. Jeg er så heldig å ha et slikt. Det heter Statens Pensjonskasse. Eller kanskje det heter KLP eller Nav eller Stortinget – jeg er ikke riktig sikker. Det er ingen andre heller. Trøsten er at jeg i godt selskap: Sigbjørn Johnsen og professor i forvaltningsøkonomi, tidligere rådmann i Bergen, Bjarne Jensen, har slitt med det samme.
Problemet er at jeg fortsatte å jobbe etter fylte 70 år.
Politikere av alle avskygninger, heiet frem av mine fagkolleger i Finansdepartementet, hadde i årevis oppfordret oss til å stå i jobb så lenge som mulig, og jeg fulgte oppfordringen: Jeg gikk av med professorpensjon, men påtok meg et deltidsengasjement for å skrive Risørs byhistorie. Statspensjonen ble selvfølgelig, og helt korrekt, redusert mens jeg hadde engasjementet, og det var jeg innforstått med. Jeg fikk det jeg ba om i Risør, og hadde fem spennende og inntektsbringende år som byskriver.
Så begynte moroa. Da bøkene var ferdigskrevet og engasjementet i Risør tok slutt, sendte jeg melding til Statens Pensjonskasse om at jeg nå skulle bli pensjonist på heltid. De sendte meg videre til KLP, siden jeg hadde vært kommuneansatt de siste fem årene. Etter et par måneder kom så hyggelig melding fra KLP om at jeg var innvilget full og sjenerøs tjenestepensjon der.
Det var bare et lite men: Samordning med andre ytelser innebar at jeg ville få utbetalt kr 0 – null – per måned.
Trøsten min er at jeg, i tillegg til 50 år som offentlig ansatt, også var statsråd i to år. Det er riktignok for lite til å kvalifisere til statsrådspensjon for vanlig dødelige, men statsansatte er som kjent ikke det, så jeg har en tredjedel statsrådspensjon å trøste meg med i tillegg til folketrygden.
Siden jeg allerede har skapet fullt av blå blesere, grå bukser og lyseblå skjorter, har jeg derfor så jeg klarer meg – i hvert fall hvis jeg begynner å handle på Rema istedenfor Meny, leser en del av bøkene som allerede står i bokhylla istedenfor stadig å kjøpe nye, og til søndagsmiddagen drikker den halve rødvinsflasken som står igjen etter lørdagskveldens eksesser istedenfor å åpne en ny.
Myk landing?
Når det gjelder sluttdato for oljeproduksjonen: Hva med i morgen? Victor D. Norman stiller spørsmålet i DN.
Det jeg reagerer på, er at stat og kommune oppfører seg som landeveisrøvere. Fordi jeg fulgte alle politikeres oppfordring til å stå så lenge som mulig i arbeidslivet, har de tatt fra meg over 150.000 kroner i året – uten noe forvarsel, uten noen begrunnelse, og uten noen regnestykker som viser hvordan man er kommet frem til beløpet.
Da jeg ringte og snakket med saksbehandlerne i SPK og KLP fikk jeg bare som svar at jeg hadde tjent godt i de årene jeg var både byskriver og pensjonist. Det var selvfølgelig riktig, men hva det hadde med saken å gjøre er rimelig uklart. På skriftlig henvendelse til SPK var svaret at jeg kunne ha fått enda mindre om de hadde brukt en annen utregningsmåte …
Eksperter på feltet forteller meg at jeg har havnet i det de kaller «samordningsfellen», og i en utmerket rapport fra Pensjonistforbundet er det forklart i detalj hva den er og innebærer. Rapporten kom dessverre etter at jeg hadde tatt jobben i Risør, så den ville ikke ha hjulpet meg til å takke nei til jobbtilbudet. Den dokumenterer imidlertid mer enn klart at en skarve professor i økonomi ikke kunne ha forutsett hva som ville skje.
Selv føler jeg meg hensatt til min favorittfilm, «Stikket», med SPK og KLP i rollene til Paul Newman og Robert Redford og meg i rollen som con-offer.
Klimapuritanisme
Skal velgerne slutte opp om klimatiltak som biter, må trendsetterne endre livsstil, skriver Victor D. Norman i DN.
Jeg skal klare meg. I verste fall må jeg selge huset jeg har i Risør; og den dagen jeg må det, bør de ansvarlige for samordningsfellen holde seg langt unna.
Det er likevel verre for Risør kommune, som tror de har betalt meg for å skrive byens historie, men som i virkeligheten har betalt bortimot to millioner til Statens Pensjonskasse.
Så: Kjære SPK! Om dere slipper unna min anke og det som eventuelt måtte følge, kan dere ikke bruke litt av det dere sparer på meg på en heidundrende samordningsfest for barn og gamle i Risør ved byens jubileum i 2023?
De har betalt dere for den allerede.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 23. mars 2022.