Skandinaviske myndigheter har gått foran i kampen mot såkalte skapindeksfond, fond som fremstår som aktive, men i praksis ligger tett på børsindeksen. Målet er å beskytte kundene mot å betale for aktiv forvaltning de ikke får.

Aktive fond tar nemlig betalt for analyse og muligheten til å slå markedet. Likevel finnes det fond med lav aktiv andel og få reelle veddemål. Resultatet er at fondene i praksis speiler indeksen. Fondene prises som aktive, og kundene betaler for mye.

Fondene prises som aktive, og kundene betaler for mye.

 Bjerksund, Døskeland,  Sjuve og Ørpetveit 

Fenomenet er utbredt internasjonalt. Studier anslår at om lag ti prosent av fond kan klassifiseres som skapindeksfond.

I vår studie undersøker vi hva som faktisk skjedde med fondene som ble utsatt for regulatorisk press i Skandinavia. Vi sammenligner dem med tilsvarende fond i resten av Europa, som ikke ble berørt.

Resultatene er klare – og bekymringsfulle.

Fondene valgte i stor grad å øke aktiviteten fremfor å redusere gebyrene. Den aktive andelen steg med over ti prosentpoeng, mens gebyrene forble uendret.

Dette ligner tvungen aktivitet: flere posisjoner uten nødvendigvis nok gode ideer til å bære dem.

Konsekvensen var en klar nedgang i avkastning. Den årlige «alfaen», altså fondenes meravkastning utover indeksen, falt med om lag to prosentpoeng.

Fondene prises som aktive, og kundene betaler for mye.

 Bjerksund, Døskeland,  Sjuve og Ørpetveit 

Kundene fikk mer aktivitet, men lavere avkastning.

Økt aktivitet gir ikke nødvendigvis bedre resultater. Store fond har ofte begrenset tilgang til gode investeringsmuligheter. Når kapitalen må fordeles bredt, blir de marginale investeringene svakere.

I tillegg kan incentivene svikte: Flere veddemål øker risikoen for å avsløre at idégrunnlaget ikke holder nivået reell aktiv forvaltning krever.

Vår analyse viser at det særlig var de nye posisjonene som bidro til underprestasjonen. Disse investeringene ble gjort som en reaksjon på regulatorisk press.

De beste ideene holdt stand, men nye posisjoner for å øke aktiviteten trakk totalresultatet ned.

Regulatorer står overfor et valg: Skal man kreve mer aktivitet eller lavere gebyrer?

Vår forskning tyder på at lavere gebyrer er bedre for kundene. Hadde fondene halvert gebyrene i stedet for å øke aktiviteten, ville nettoavkastningen vært høyere.

Problemet er at regulatorer ikke kan kontrollere kvaliteten på den økte aktiviteten. En forvalter uten gode ideer kan likevel fremstå som mer aktiv, men på måter som ikke skaper verdi. I verste fall skaper det signalstøy: tilfeldige investeringer som ser aktive ut, men som svekker avkastningen.

Regulering bør fokusere på transparens og pris, ikke på å presse frem aktivitet. Fond som hverken har intensjon eller evne til å være aktive, bør være åpne om dette og prise seg deretter. Kundene bør få tydelig informasjon om fondets aktive andel og forvaltningsstrategi.

Fond som hverken har intensjon eller evne til å være aktive, bør være åpne om dette og prise seg deretter.

 Bjerksund, Døskeland,  Sjuve og Ørpetveit 

Grønne fond er en nærliggende parallell. Også her er det lett å ta seg betalt for noe som ikke leveres i praksis.

Regulering bør derfor ikke bare handle om krav til aktivitet, men om åpenhet og reell verdi for kundene.

Innlegget var først publisert i DN 18. september 2025.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post