Norge bruker 1 850 milliarder kroner på forsvar fram mot 2036. Pengene er på plass. Spørsmålet er om vi får forsvarsevne ut av dem. Det avgjøres av hvordan offentlig sektor styrer ressursene, og av om norsk næringsliv klarer å levere kapasiteten som skal bygges. Det er først og fremst et spørsmål om økonomi og ledelse.
Den første utfordringen ligger i offentlig sektor. Forsvarsanskaffelser fordeler seg grovt på tre former: standardiserte hyllevareanskaffelser, allierte fellesprogrammer med tilpasning eller samutvikling, og anskaffelse av kapasitet som ennå ikke finnes og må utvikles gjennom innovasjonsprosjekter. Hvordan skal staten prioritere mellom dem i et tredoblet budsjett, vurdere kostnad og nytte når resultatene er usikre og langsiktige, og holde fart, dokumentasjon og ansvarlighet i balanse?
Den andre utfordringen ligger i næringslivet. Forsvarssektoren kan ikke bygge kapasiteten alene. Den krever bredere deltakelse fra store industriaktører, små og mellomstore bedrifter, teknologiselskaper i tidlig fase, og forskningsmiljøer i og utenfor Norge. Norske bedrifter må utvikle, ta opp og skalere teknologi raskere enn før, ofte under eksportkontroll og strenge sikkerhetskrav. Klarer norsk industri å bygge innovasjonskapasiteten som trengs, og utformer vi alliansene slik at norske aktører får en forsvarbar andel av verdiskapingen, og ikke bare en plass langt nede i en alliert leverandørkjede?
På Arendalsuka løfter vi samtalen som ofte mangler i forsvarsdebatten. Hvordan styres kronene? Hvordan leverer norsk næringsliv på oppdraget? Hvordan kan KI brukes på begge sider? Dette er avgjørende for om den historiske satsingen blir til proporsjonal forsvarsevne.
Spørsmål?
Kontakt Jostein Farestveit (jostein.farestveit@nhh.no)