Unødig lønnsdobling i Bane NOR
Den nye sjefen for Bane NOR får en formidabel lønnsøkning, før han har noen resultater å vise til. Det er å snu vanlig lønnspraksis på hodet.
Bane NORs nye konsernsjef Gorm Frimannslund får 2,75 millioner kroner i lønn, mens hans forgjenger, i det som da het Jernbaneverket, tjente drøyt 1,5 millioner kroner. Jobbene er ikke helt identiske, etter omgjøringen til statsforetak, men lønnshoppet må likevel sies å være formidabelt.
Frimannslund er internt rekruttert fra stillingen som infrastruktursjef (divisjonsdirektør) i Jernbaneverket, hvor han tjente 1 440 700 kroner i 2016 (hvorav 171 200 var faste B-tillegg). Selv før eventuelle tillegg i sin nye jobb, er dermed Frimannslund sin personlige lønnsøkning på 91 prosent, altså omtrent en dobling.
Lønn som lokkemiddel
Basert på økonomisk teori er det to mulige årsaker til det fenomenale lønnshoppet: 1) Lønnsøkningen var nødvendig for å få Frimannslund til å takke ja til jobbtilbudet. 2) Lønnsøkningen vil medvirke til at Frimannslund gjør en bedre jobb enn han ellers ville ha gjort.
Det er imidlertid vanskelig å forsvare størrelsen på lønnshoppet utfra disse to forklaringene.
Hvis det var slik at en dobling av lønna virkelig var nødvendig for å få Frimannslund til å ta jobben, er han neppe rett mann på rett sted. Vi må tro at Frimannslund har lyst på utfordringene som denne jobben gir, at han verdsetter den prestisjen som jobben gir ham og at han som divisjonsdirektør i Jernbaneverket neppe hadde andre jobbtilbud som ville gitt ham like høy lønn. For det ER faktisk en høy lønn Frimannslund nå har fått.
Når det gjelder offentlige lederlønninger, har Frimannslund etablert seg i et eksklusivt sjikt. Han tjener riktignok mindre enn for eksempel NSB-sjef Geir Isaksen, som fikk 3,7 millioner kroner i fast grunnlønn og 1,2 millioner kroner i bonus i 2016, og NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen, som fikk 2,9 millioner. Men Frimannslund får mer enn sjefene i våre helseforetak. Cathrine Lofthus tjente til sammenlikning 2,2 millioner kroner som administrerende direktør i Helse Sør-Øst i 2016, mens Helse-Vest sjefen Herlof Nilssen mottok 2,3 millioner.
Omorganisering gir lønnshopp
Det er interessant å merke seg at lønnsøkningene kommer nettopp når virksomheter omgjøres fra etater til statsforetak, slik at de ikke lenger er direkte under politisk kontroll. De 267 topplederne som per 31. desember 2015 var inne i Statens lederlønnssystem (bl.a. departementsråder, ekspedisjonssjefer og sjefer i større etater) tjente i snitt 1,2 millioner. Den høyeste lønnen ble gitt til departementsråden på Statsministerens kontor, som fikk 1,7 millioner.
Frimannslunds lønn er også høy når vi sammenlikner med flertallet av ledere i privat sektor, selv om lederne av de største børsnoterte selskapene tjener mer. I henhold til Statistisk sentralbyrå var gjennomsnittslønnen (fast lønn og bonus) for alle med tittel administrerende direktør i de to bransjene olje og finans, hvor lønningene er høyest, henholdsvis 2,3 millioner (208 personer) og 1,8 millioner kroner (802 personer) i 2016.
Så selv om det er mulig å finne ledere i offentlig sektor og ledere av store børsnoterte selskap med høyere lønn, er det vanskelig å se at en divisjonsdirektør i Jernbaneverket skulle kreve dobling av lønnen for å la seg forfremme til å bli toppsjef. La oss derfor vurdere forklaring 2 også. Altså at lønnsøkningen får Frimannslund til å gjøre en bedre jobb.
Lønn som motivasjon
Den høye lønnen kan få Frimannslund til å bli mer motivert fordi han blir så redd for å miste jobben (og den høye lønnen), at han passer seg veldig for å gjøre feil. Alternativt kan lønnshoppet bli sett på som en generøs gave, som Frimannslund har lyst til å gjengjelde, ved å yte mer.
Dette er ikke vanlige mekanismer å bruke i avlønningen av toppledere. For toppledere er det vanlig at lønnen er en konsekvens av gode resultater og ikke omvendt.
Her har man altså snudd normal lønnspraksis på hodet, ved at styreleder Siri Hatlen har gitt Frimannslund høy lønn FØR han har resultater å vise til. Dette er problematisk. Det vil koste samfunnet dyrt, uansett om Frimannslund viser seg å gjøre en god jobb eller ikke. Og det blir mindre rom for å belønne eventuelle gode resultater senere. Det mulige lønnsspennet er allerede brukt opp.
Totalt sett synes størrelsen på lønnshoppet til den nye Bane NOR sjefen derfor å være uforklarlig. Det kan verken forsvares ut fra markedshensyn eller av motivasjonshensyn. Og da har vi ikke flere rasjonelle forklaringer å ty til, annet enn eventuelt et ønske om å bidra til et generelt høyere lønnsnivå for statlige ledere.
Kronikken ble publisert på NRK Ytring 14. mars 2017.