Ryddige forhold trengs
Gig-økonomien bringer ut ekstra arbeidskraft og aktiva. Det bidrar til økonomisk vekst. Men forholdene må være ryddige.
Gig-økonomien er uløselig knyttet til delingsøkonomien ved at ordinære arbeidstagere kan stille ledig arbeidskapasitet og aktiva til disposisjon for et plattformselskap i et kortsiktig marked med mange oppdragsgivere.
Selskaper som Lyft (persontransport), Airbnb (overnatting), og Taskrabitt (nabohjelp) har gjennom flere år blitt markedsført som en effektiv måte hvor ordinære mennesker kan tjene penger når de selv vil. I en artikkel i Washington Post 4. juli 2017, fremkommer det hvor mye Gig-arbeidstagerne tjener i gjennomsnitt: cirka 4000 kroner per måned, eller 50.000 kroner per år.
Store variasjoner
Det er store variasjoner mellom typer arbeid og plattformselskaper. De som tjener mest per måned – rundt 3500 kroner – er de som midlertidig leier ut sine hus, hytter eller leiligheter via Airbnb. Midt på tabellen finner vi Uber-sjåfører (1200 kroner). De som tjener minst – 550 kroner per måned – er de som leier ut sin private bil gjennom plattformselskaper som for eksempel Nabobil.no.
Det synes å være et skille mellom arbeidsintensive plattformer (for eksempel Taskrabitt og Lyft) og kapitalintensive plattformer (som Airbnb) hvor den siste typen tjener mest per måned. I en studie av JPMorgan Chase fra 2016 avdekket de at arbeidsplattformene i gjennomsnitt genererte 4300 kroner per måned – noe som utgjorde 35 prosent av husholdningsinntekten. Men når man sammenlignet med perioder hvor man ikke var aktiv, var den totale husholdningsinntekten uendret. Ekstrainntektene ble sannsynligvis benyttet til å få mer fleksibilitet i hverdagen. De som leide ut sine aktiva økte derimot sin månedlige inntekt med 2500 kroner.
Moro i fritiden
Av dette kan vi lære at få lever utelukkende av Gig-økonomien og at mange mennesker bruker mulighetene til å tjene noe ekstra på siden av ordinært arbeid. Gig-økonomien er dermed en lavterskel supplementsøkonomi som bringer ut ekstra arbeidskraft og aktiva – noe som bidrar til økonomisk vekst.
Ifølge analyseselskapet Pew Research Center tjener 25 prosent av amerikanske husholdninger penger gjennom de digitale plattformselskapene. Samtidig ser man to grupper arbeidstagere: de som frivillig jobber for å få en ekstra inntekt (42 prosent) og de som ser seg tvunget til å jobbe for å få endene til å møtes (58 prosent).
For begge gruppene er det primært onlineoppgaver de er engasjert i, for eksempel å fylle ut spørreskjemaer. For dem som frivillig jobber i Gig-økonomien er hovedmotivet variasjon og moro i fritiden. For dem som bruker Gig-økonomien for å få endene til å møtes, er hovedmotivet muligheten til å kontrollere egen tid.
Et annet bilde som Pew Research avdekker er at African-Americans og Latinos primært er engasjert i arbeidsintensive oppgaver som å være sjåfør eller å levere varer hjem til folk gjennom plattformselskaper som for eksempel Instacart. Hvite, mer velstående synes primært å leie ut sine ledige aktiva.
Flere utfordringer
Ettersom antall plattformselskaper vokser og delingsøkonomien modnes for flere, må vi forvente at dette bildet vil forsterke seg. I tillegg har vi arbeidsutfordringer. Arbeidsmiljølovgivning, helseforsikring og pensjon, kantine, en forutsigbar arbeidsplan, betalt ferie og barselpermisjon er foreløpig forbeholdt dem som er i et fast, monogamt ansettelsesforhold.
Med fremveksten av delingsøkonomien vil vi måtte tilpasse dette. Det er derfor tidsriktig at regjeringen har satt ned et lovutvalg som skal avklare hva vi forbinder med arbeidsgiver- og arbeidstagerbegrepene i delingsøkonomien. En ting er sikkert: stadig flere arbeidstagere ønsker å være i et fler-arbeidsgiver forhold. Da må vi ha ryddige forhold rundt det
Kronikken var på trykk i DN 26. juli.