Forpliktende samarbeid
Kanskje nordmenn hadde vært mer villige til å dele sin rikdom med utlendinger dersom vi tok inn over oss i hvilken grad vår verdiskaping er avhengig av internasjonalt samarbeid.
For noen år siden holdt jeg et foredrag for sjetteklassingene på en barneskole utenfor Bergen. Temaet var Oljefondet og forvaltningen av pengene Norge har tjent på utvinning av olje og gass. Et stykke ut i foredraget spurte jeg barna hvem vi burde dele disse pengene med. Kjapt var nesten alle hendene oppe og med lys barnestemme fikk jeg svaret «fremtidige generasjoner». Lærerne, som sto langs veggen i klasserommet, nikket bifallende – rett svar!
Fremtidige generasjoner
Men «fremtidige generasjoner» er jo et upresist uttrykk og jeg lurte derfor på hvor omfattende generøsiteten hos sjetteklassingene egentlig var. «Fremtidige generasjoner av svensker?» spurte jeg.
Det tok litt tid før spørsmålet sank inn, men så eksploderte rommet: «Svensker??? De er dumme de!!!». Deretter fulgte en serie svenskevitser som skulle illustrere hvor lite svensker fortjente våre oljepenger. En kraftig gutt på bakerste rad insisterte på å få ordet, «svensker er onde!» var hans bidrag. En liten lyshåret jente på første rad var den eneste med en positiv holdning til svensker, «pappaen min er venn med en svenske» sa hun. Det var tydelig at fremtidige generasjoner for barna betydde fremtidige generasjoner av nordmenn.
Et grunnleggende spørsmål
Skoleelevene utenfor Bergen er på ingen måte unike. I en rekke foredrag og forelesninger har jeg spurt voksne nordmenn hvem de mener vi bør dele oljeformuen med og svaret er alltid det samme: «fremtidige generasjoner». De føler ikke at det er behov for å klargjøre at de egentlig mener «fremtidige generasjoner av nordmenn».
Spørsmålet om hvem vi har forpliktelser overfor er kanskje det mest grunnleggende etiske spørsmålet vi kan stille. Hvordan vi besvarer det påvirker vår holdning til nesten alle de store politiske utfordringene vi står overfor, som utfordringene med global oppvarming og internasjonal fordeling av velstand. Likevel har vi ofte et overraskende ureflektert forhold til hvordan vi besvarer spørsmålet. Mange vil si at vi har spesielle forpliktelser overfor våre landsmenn, men hva er det egentlig som er grunnlaget for disse spesielle forpliktelsene?
Filosofen John Rawls har argumentert for at samarbeid om å skape verdier er en kilde til forpliktelser. Han hevdet videre at vi har spesielle forpliktelser overfor landsmenn fordi vi samarbeider mer innenfor landegrensene enn på tvers av dem. Et interessant spørsmålet er i hvilken grad folk deler Rawls sin oppfatning om at samarbeid skaper spesielle forpliktelser.
Viljen til å omfordele
I et stort økonomisk eksperiment jeg nylig gjennomførte sammen med Bertil Tungodden og Varun Gauri, undersøker vi hvordan samarbeid påvirker viljen til å omfordele.
I eksperimentet ble deltagerne presentert for en reell situasjon hvor to arbeidere hadde tjent penger på å utføre en liten jobb, men hvor en av arbeiderne tilfeldig hadde mistet det han eller hun hadde tjent. Deltagerne i eksperimentet måtte bestemme om de ville overføre penger fra arbeideren som ikke hadde mistet pengene til den uheldige arbeideren.
Vi ønsket å teste om viljen til å omfordele ble påvirket av om arbeiderne hadde samarbeidet eller ikke. Halvparten av deltagerne tok derfor valg for en situasjon hvor arbeiderne hadde samarbeidet, mens de andre deltagerne tok valg i en situasjon hvor arbeiderne ikke hadde samarbeidet.
Tolerer internasjonal ulikhet
Vi finner at deltagerne, 1015 personer rekruttert fra allmennbefolkningen i USA, i gjennomsnitt overfører vesentlig mer penger til den uheldige arbeideren når de to arbeiderne hadde samarbeid enn når de ikke hadde samarbeidet. Mange mener altså at samarbeid skaper en større forpliktelse til å hjelpe.
Men dette synet var ikke delt av alle. Deltagere i eksperimentet som oppga at de var Republikanere var upåvirket av hvordan verdiene var skapt. Demokratene derimot, var langt mer villige til å omfordele til den uheldige når pengene var tjent som et resultat av samarbeid. Dette tyder på at ulike oppfatninger av hva som er grunnlaget for fordelingsforpliktelser er en kilde til politisk uenighet.
Forskjeller i omfanget av økonomisk samarbeid kan være noe av grunnen til at folk generelt er mye mer villig til å tolerere internasjonal ulikhet enn nasjonal ulikhet.
I økende grad fører imidlertid økonomisk globalisering til at vi samarbeider med folk på tvers av landegrenser. Kanskje nordmenn hadde vært mer villige til å dele sin rikdom med utlendinger dersom vi tok inn over oss i hvilken grad vår verdiskaping er avhengig av internasjonalt samarbeid. Kanskje ville vi da til og med vært villige til å dele litt med fremtidige generasjoner av svensker.
Kronikken var på trykk i DN 14. juli.