Skadelig grådighetskultur
Når ledere setter eiernes interesser foran kundenes, går det rett vest, skriver professor Tor W. Andreassen.
Tilliten til DNBs forretningspraksis har stupt etter Panama-saken og Aftenpostens avsløringer. Inntrykket vi sitter igjen med er at ledere drives av en grådighetskultur som vi må ta et oppgjør med.
Mitt ærend er ikke jussen, men å peke på hva som driver antatt opplyste ledere til å begå handlinger som kolliderer med samfunnsnormen. Jeg mener at mye kan forklares med bakgrunn i en ledelsesdoktrine som setter eiernes interesser først og høyest. I filmen «The Big Short» illustreres grådighetskulturens som følger av denne doktrinen på en ypperlig måte - en galskap som ga oss finanskrisen og nå Panama-saken.
To måter å vokse på
Opphavet til «eierne først»-doktrinen og grådighetskulturen i næringslivet finner vi i 1976. Da publiserte Michael C. Jensen og William H. Meckling den mest siterte ledelsesartikkelen i historien, «Theory of the firm: Managerial behavior and Agency Costs and Ownership structure».
Forfatterne argumenterer for at det er i samfunnets interesse at ansatte ledere skal ivareta eiernes interesse. For å sikre at det skjer, fikk ledere bonuser knyttet til vekst og ofte aksjeposter eller opsjoner i selskapet.
I prinsippet kan bedrifter vokse på to måter: Gjennom aggressiv bruk av markedsføringsvirkemidler, og da spesielt ved lave priser, økt reklame, hyppig produktlanseringer og økt tilgjengelighet av produktene og tjenestene. Gjennom oppkjøp av andre bedrifter.
Tvilsom forretningspraksis
I Norge har vi sett hvordan DNB aggressivt har jaget overskudd og vekst. Utvikling av kompliserte og feilaktige langsiktige spareprodukter solgt med lovnad om stor avkastning aggressivt overfor eldre mennesker - gjerne med tilbud om lån for å kjøpe spareproduktet. Røeggen-saken ble avgjort i Høyesterett, men DNB er tilbakeholden med å etterkomme kravet.
Låntakere har erfart hvor raskt DNB setter opp renten og er tilsvarende sene med å justere den ned når Norges Bank endrer styringsrenten. Vi husker DNBs invitt til spleiselag for å bedre bankens inntjening, og hvordan toppsjefen Rune Bjerke fikk utbetalt bonus etter at kundene tok hele regningen. Panama-saken gjør at vi nå husker banken for å aktivt markedsføre pengeplassering i skatteparadis og Bjerkes fornektelse av kunnskap om dette. Slikt inngir ikke til tillit.
Men DNB er ikke alene om å ha en tvilsom forretningspraksis. Store norske selskaper som Telenor, Statoil, Hydro og Yara har vært knyttet til klanderverdig forretningspraksis - alt for å sikre tilgang på markeder, råvarer, og vekst. Dessverre er dette helt i tråd med «eierne først»-doktrinen - en doktrine som gir ledere svært gode lønnsvilkår.
«Eierne først-doktrinen»
De to mest markante lederne i «eierne først»-doktrinen er kanskje Coca Colas leder Roberto Goizueta og Jack Welsh i General Electric (GE). Begge hadde aksjeposter i selskapet som en vesentlig del av sin lønnskompensasjon. Mens Goizuetas var den første lederen med 1 milliard dollar i firmaaksjer ved sin død i 1997, var Welsh' aksjer i GE vokst til 900 millioner dollar da han pensjonerte seg i 2001. I tillegg kom en betydelig fast lønn og bonuser for å få firmaene til å vokse.
Erfaringene siden 1976 tilsier at «eierne først»-doktrinen som blant annet har gitt oss finanskrisen og subprime-krisen (finansiell uro som startet i USA og spredte seg over hele verden fra høsten 2007) må erstattes med en mer langsiktig og bærekraftig logikk.
The New York Times forteller 6. april at det amerikanske arbeidsdepartementet har innført en ny lov som tvinger finansinstitusjoner til å opptre i sine kunders beste interesse. Er dette begynnelsen på en «kundene først»-doktrine?
Moralen er at tilfredse og tillitsfulle kunder tenderer til å gi tilfredse eiere, men tilfredse eiere trenger ikke å bety tilfredse og tillitsfulle kunder - noe Panama-saken har vist.
Innlegget var på trykk i Bergens Tidende 14. april 2016.