Rismarkland

28. februar 2017 10:15

(oppdatert: 28. februar 2017 10:47)

Rismarkland

Det var spesielt ett minne som slo meg da jeg skulle starte på et ærlig innlegg om mitt første møte med International University of Japan (IUJ). Den 20 minutters bussturen fra togstasjonen til skolen. For det er vanskelig å glemme denne lille utflukten.

Siden mange av dere ikke kjenner meg, kommer jeg med litt kjapp bakgrunnsinfo: Jeg har bodd i Trondheim, Bergen, Nord-Frankrike og Hønefoss (Velger å ikke benytte spalteplass på å forsvare Hønefoss. Kortversjonen er: Folkehøgskolen jeg ville gå på var der). Også har jeg hytte på Røros. Assa jeg har gått tur i -42 grader. Og the cherry on top er at jeg har en kuldesykdom som gjør at kroppen blir til en istapp bare det blåser bris, men til og med dette har gått fint i 25 år.

Stine Vintervoll

Stine Wennberg Vintervoll, 5. kull, fra Trondheim.

Jeg er masterstudent med hovedprofil i Marketing and Brand Management. Jeg har blant annet vært aktiv i studentforeningen og ansatt som konsulent hos Studieadministrasjonen på NHH i løpet av studietiden. Våren 2017 tilbringer jeg på utveksling ved The International University of Japan. Jeg vil forsøke å gi et helhetlig bilde av hvordan utveksling i Japan kan gå for seg, og hvordan oppholdet differensierer seg fra et semester på NHH.

Selv disse erfaringene fra nokså værtrasige steder klarte ikke å fjerne skuffelsen over synet og kaldgufset som møtte meg da jeg (og min ENE koffert på stusselige 20 kilo) steppet av toget i Kokusai-cho, Minami Uonuma-shi, Niigata-ken, Japan. (Ja, jeg copy pastet nettopp adressen fra skolens hjemmeside. Slik jeg gjør _hver eneste gang_ jeg må omtale stedet. Klin umulig å huske).

Da jeg og nevnte koffert steppet av toget var det surt og bikkjekald, mye verre enn hva værmeldingene indikerte før avreise. Nå skal det sies at effekten trolig ble forsterket av at jeg nettopp hadde tilbrakt ei uke på Bali, der været var littegranne annerledes. Uka hadde forsåvidt også blitt tilbrakt på baderomsgulvet, i sengen og på sykehuset grunnet matforgiftning under transit på vei fra Qatar til Bali. Så energinivået og humøret var vel strengt tatt ikke på topp…

Anyways: Jeg trillet kofferten gjennom den knøttlille stasjonen og ut north east exit, slik jeg hadde blitt fortalt av skolens administrasjon før avreise. I bunnen av trappa sto det en liten gjeng med folk. Like forfryste og smånervøse som meg. De sto samlet rundt et stort rundt skilt i hvitt og blått: IUJ bus. Yeees. Jeg hadde funnet skolebussen og var dermed 99 % ferdig med reisa.

Det viste seg at majoriteten av gruppa besto av de andre nyankomne utvekslingsstudentene. Vi introduserte oss selv og fant trøst i at vi alle var litt overrasket over været og den relativt øde beliggenheten. Etter en liten runde med buss-tetris (aka plassere alle menneskene og baggasjen i den lille skolebussen) kom vi oss på veien der vi kjørte på feil side hele turen. Det gjør forsåvidt skolebussen fortsatt, ettersom det er venstrekjøring i Japan. Noe som bryter med all logisk sans jeg har opparbeidet meg de siste tyve åra.

Vi kjørte forbi en knippe restauranter, to 711-kiosker og noen udefinerbare butikker med japanske skilt som hvertfall så ut til å selge avansert snømåkeutstyr. Et småshabby hotell med grønne neonlys var stort sett det eneste som ruvet mer enn 20 meter over bakkenivå. Jeg innså kjapt at det ikke var her mine besøkende skulle innlosjeres. Etter noen minutters kjøring ble landskapet erstattet med eneboliger og små inngjerdede hager, så alle hadde sett bedre dager.

Synet av bolighus forsvant derimot ganske kjapt og ble overtatt av langstrakte rismarker. Lett misunnelig begynte jeg å tenke på mine medstudenter som var på vei til mer klimavennlige utvekslingssteder. Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at jeg kommer til å lære sååå mye mer om verden og andre kulturer. Selv skolebussen besto jo av folk fra mer enn ti ulike land, og fra det lille jeg fikk vite i introduksjonsrunden på togstasjonen hadde folk svært variert utdannelsesbakgrunn og arbeidserfaring fra statlige og ikke-statlige organisasjoner. Mens bussen svingte hit og dit på asfalterte veier mellom rismarkene fortsatte jeg å overbevise meg selv om at jeg farsken ta meg ikke trenger noen kenguru, gelato eller finkornet strand for å klare meg på utveksling. (Peptalken funket sånn passe).

Midt blant rismarkene sto en stor klynge med  trær og murhus i ensom majestet. Bussen senket farten og svingte av til alléen som førte fram til universitetet. Jeg hørte et stille ‘shit’ fra lenger bak i bussen. Vi lempet baggasjen ut av bussen og innså gradvis at vi skulle tilbringe fem måneder på et sted like øde som rasteplassene jeg kjører forbi på vei til Røros. Med andre ord, fem måneder i rismarkland.

- Stine

Les også: Mastergrad i papir