Fagutfordringen

27. april 2017 08:19

(oppdatert: 27. april 2017 08:49)

Fagutfordringen

Hva tenker du på når du leser ordet ’utveksling’?

Stine Vintervoll

Stine Wennberg Vintervoll, 5. kull, fra Trondheim.

Jeg er masterstudent med hovedprofil i Marketing and Brand Management. Jeg har blant annet vært aktiv i studentforeningen og ansatt som konsulent hos Studieadministrasjonen på NHH i løpet av studietiden. Våren 2017 tilbringer jeg på utveksling ved The International University of Japan. Jeg vil forsøke å gi et helhetlig bilde av hvordan utveksling i Japan kan gå for seg, og hvordan oppholdet differensierer seg fra et semester på NHH.

Kanskje tenker du på sol og strand med en dose palmesus og surfekurs, eller kanskje tenker du på puddersnø og ’off piste’-løyper. Eller noe helt annet. Uavhengig av hvilke ’top of mind’-assosiasjoner som dukket opp i hue ditt, så er det ikke til å komme unna at mange av dem trolig dreies i retning av utenomfaglige aktiviteter.

Jeg er intet unntak. Jeg valgte ikke å utveksle til andre siden av kloden primært fordi universitetets nettside presenterte spennende fag eller et unikt læringsmiljø. Det har jeg jo allerede hjemme på NHH. Jeg reiste til Japan fordi jeg ville utfordre meg selv til å være selvstendig i et ikke-vestlig land og få et innblikk i japansk kultur, språk og levesett. Nettopp fordi det faglige kanskje ikke står mest i fokus på utveksling, vil jeg minne om verdien av å være nysgjerrig og eventyrlysten også på denne fronten. Spesielt fordi vi stort sett er vant til å studere side om side med andre nordmenn på NHH.

Nå skal det sies at mitt utvekslingsopphold er ganske ekstremt når det gjelder den spesifikke formen for faglig utbytte jeg vil oppfordre dere til å jakte på. Nemlig samarbeid og diskusjon med studenter som ikke kommer fra Norge eller noen av våre skandinaviske naboland.

Det er ikke sikkert at mine erfaringer enkelt kan overføres til andre utvekslingsuniversiteter. Årsaken er at ’International University of Japan’ samler 350 studenter fra 50 ulike land midt ute i rismarkland aka ingenmannsland.  Skolens motto er ’Where the world gathers’, men de har jaggu valgt et snodig samlingspunkt.

Frivillig tvang

Fordi vi er få studenter og øde lokalisert, er det forventet at vi møter til alle forelesninger og deltar aktivt i skolens arrangementer. Med andre ord så er det litt frivillig tvang å maksimere antall interkulturelle opplevelser. Ofte er oppmøte og deltagelse i undervisningen også en del av vurderingsgrunnlaget i de små klassene på 10-50 personer.

Jeg er glad for den frivillige tvangen, for det er ikke alltid enkleste utvei å velge samarbeid og diskusjon med studenter som har et annet informasjonsgrunnlag enn deg selv. Det kan rett og slett være jævlig irriterende. Likevel vil jeg oppfordre dere som skal på utveksling til å aktivt oppsøke lignende opplevelser selv. Årsaken er enkel (og du vet egentlig allerede at du har godt av det):

Samarbeid og diskusjon med studenter av en annen nasjonalitet utfordrer deg, både personlig og profesjonelt. Og det trenger vi studenter i en tid der vi skal forme våre egne holdninger og skape et beslutningsgrunnlag for hvem vi vil være både privat og offentlig.

Holdningene må være resultatet av opparbeidede internasjonale perspektiv. Jeg kunne skrevet en bok på sizen med en Knausgård-roman om hvorfor dette er viktig. Du får stikkordene: Globalisering, Norges lille åpne økonomi, norsk eksportbehov, usikkerhet rundt framtidig arbeidsmarked, informasjonsutveksling, teknologisk revolusjon, behov for smidig utdannelse som kan tilpasses ulike kulturer og språk.

Her kommer noen eksempler på hva jeg har lært i rismarkland den siste tiden:

Jeg har aldri måttet forsvare hvorfor jeg mener at demokrati er den beste styringsformen i et samfunn. Det var før jeg kom til IUJ og ble konfrontert med noen som egentlig var ganske happy med ’peaceful dictatorship’ i sitt hjemland. Det er mulig jeg har nevnt dette i et innlegg tidligere, men det gjorde et såpass sterkt inntrykk at jeg nevner det her og. Det var altså noen som oppriktig talt stilte spørsmålstegn til de positive effektene av demokratiet sammenlignet med et diktatur. Jeg kommer aldri til å glemme den forelesninga der jeg måtte forklare noe jeg anså som så fundamentalt åpenbart. Vi var to europeere i den klassen på nærmere 50 studenter. Der og da innså jeg at rommet trolig var fylt av mange spørsmål og meninger jeg aldri hadde tenkt før.

Bare de siste dagene har jeg Googlet som en gal etter alt fra eierstrukturen hos NSB og norsk skattlegging av oljeproduksjon, til incentivordningen som gjør at Norge er et av de største Tesla-markedet i verden. Ukentlig må jeg gjøre research, analysere egne resonnement og revurdere selvsagtheter fordi mine internasjonale medstudenter utfordrer meg. De er nysgjerrige, og jeg er nysgjerrig i retur. (Og ja, det var noen betydelige sorte hull i Norgeskunnskapen min som kanskje burde vært tettet før jeg kom hit. Så Googlinga har muligens vært ekstra omfattende i mitt tilfelle).

Som NHH-student har man stor frihet til å velge fag på utveksling, så jeg har valgt de som forsterker utfordringen. En av hovedretningene til IUJ er nemlig ’International Relations’, som tilbyr gode arenaer for diskusjon, som for eksempel: International Political Economy, Energy Policy, Human Security and the Environment, Public Private Partnerships og Global Security Paradigm.

Kulturforskjell vs. personlighetsforskjell

Et annet viktig eksempel at jeg må finne ut av hva som er generelle kulturforskjeller og hva som er spesifikke personlighetsforskjeller hos medstudentene. Jeg har for eksempel lært at enkelte asiatiske land er oppdratt til å være såpass høflige at de kan finne på å svare tydelig ’ja’ og nikke samtykkende til å gjøre sin del av gruppeoppgaven, selv om de egentlig ikke skjønner hva de skal gjøre. De vil heller si ’ja’ der og da, enn å være ærlige på at de trenger å gjennomgå oppgaven en gang til før vi fordeler arbeidet. De vil ikke være en belastning. Men ironisk nok er det jo det som blir resultatet hvis man ikke gjenkjenner kulturforskjellen. Og kulturgjenkjenningen faller like mye på min kappe som på kappa til nikkeguri. Min kultur er ikke fasiten (selv om det instinktivt virker mest åpenbart).

Kunsten å boomerange

Jeg har derfor lært å ’’boomerange’. (Nei, ikke å bruke Boomerang-appen). Jeg lærte å boomerange arbeidsfordelinga: Når et team-møte er i ferdig med å avsluttes, spør jeg mine medstudenter hva som er våre respektive arbeidsoppgaver. Kun når jeg får et tydelig svar tilbake som vi alle enes om, vet jeg at vi er good to go.

Så please, ikke arbeid eksklusivt med skandinavene som du utvilsomt kommer i kontakt med. Jeg vet at det er lettere fordi vi kan snakke norsk og de kan snakke svensk/dansk og vi har masse greier til felles. Ta utfordringen, hvertfall av og til. Du kommer ikke alltid til å digge det. Jeg har hvertfall ikke gjort det. Men i likhet med de fleste utfordringer man kommer seg gjennom, så er jeg i retrospekt takknemlig for lærdommen. Spesielt fordi disse utfordringene er vanskelige å oppdrive hjemme.

- Stine

Les også: Åttende første skoledag