Åttende "første skoledag"

10. mars 2017 09:42

(oppdatert: 10. mars 2017 11:17)

Åttende "første skoledag"

Jeg husker godt hvordan jeg alltid gruet meg sånn til skolestart da jeg var yngre. Selv om det bare var et nytt år på samme skole der jeg hadde et bunnsolid sikkerhetsnett av foreldre, venner og lærere. Jeg likte bare ikke forandringen. Men øvelse gjør mester, og det gir en enorm mestringsfølelse å kjenne at man takler nye omgivelser.

Stine Vintervoll

Stine Wennberg Vintervoll, 5. kull, fra Trondheim.

Jeg er masterstudent med hovedprofil i Marketing and Brand Management. Jeg har blant annet vært aktiv i studentforeningen og ansatt som konsulent hos Studieadministrasjonen på NHH i løpet av studietiden. Våren 2017 tilbringer jeg på utveksling ved The International University of Japan. Jeg vil forsøke å gi et helhetlig bilde av hvordan utveksling i Japan kan gå for seg, og hvordan oppholdet differensierer seg fra et semester på NHH.

I forrige innlegg beskrev jeg det første møte med min nye hjemby. Uten å repetere detaljene så var det litt trasige greier. Heldigvis tok det seg opp relativt kjapt, fordi vi relativt kjapt kom i kontakt med skolens studenter.

Kun sekunder etter at vi hadde lempet baggasjen ut av skolebussen, kom nysgjerrige medstudenter ut til hovedinngangen for å hjelpe oss. De bar koffertene og viste oss gladelig veien til riktig kontor for å få utdelt nøkler og ymse papirer. Alle vi 10 nyankomne utvekslingstudentene skulle bo på skolen i såkalte ‘dorms’, i likhet med majoriteten av studentmassen.

Uansett om du velger å reise kort eller langt, så er et nytt studiested en stundvis tøff opplevelse, men likevel så utrolig verdifullt og verdt det.

Stine Vintervoll

Casa Vintervoll

Da jeg låste meg inn i nye Casa Vintervoll ble jeg møtt av et kaldgufs. Ikke like ille som da jeg først steppet ut av toget en time tidligere, men det var likevel uforskammet kaldt til å være innendørs. Rommet var lite og trolig ikke renovert det siste tiåret. Men det var plettfritt og inneholdt the basics; (lang nok) seng, skrivepult, nok garderobeplass og eget bad. I tillegg kunne jeg jo oppbevare litt frukt og grønt i den kjølige vinduskarmen. Erfaringsmessig er det kjekt å ha noe å komplementere kantinematen med.

Etter 20 minutter med rocket science ga jeg derimot opp å avdekke hvordan ovnen fungerte, så jeg måtte motvillig finne veien tilbake til administrasjonen for å få litt assistanse til å oversette japanske instrukser. Den alltid hjelpsomme og engelsktalende (<3) vaktmesteren brukte såklart 0,0001 millisekund for å skru på ovnen, og småhumret idet han takket for seg og  tuslet ut av rommet.

Det tok 30 min. å pakke ut kofferten bestående av 10% av garderoben min. Idet jeg evaluerte de kvartfulle skapene innså jeg at jeg måtte iverksette prosjekt få-snille-foreldre-til-å-ettersende-en-koffert-med-ordentlig-ulltøy. Samtidig innså jeg at jeg kom til å ta den halvannen times togturen tilbake til Tokyo dersom det måtte til for å finne dekor til det nedstrippete rommet. (Så drastiske tiltak har jeg derimot sluppet ettersom skolebussen “roadtripper” til to ulike kjøpesenter en knapp halvtime unna på lørdager og søndager. Skolen tilbyr faktisk veldig gode bussforbindelser)

Åttende første skoledag

Dagen etter ankomst var det klart for første skoledag. Den åttende ‘første skoledag’ i mitt tilfelle. Under orienteringsmøtet innså jeg nemlig at International University of Japan er den åttende skolen jeg studerer ved, hvis jeg teller helt tilbake til barneskolen.

Det høres nesten litt voldsomt ut, men det er sikkert og visst at disse små og store oppholdene ved obligatorisk skolegang, folkehøgskole, årsstudium, utveksling og handelshøyskole har styrket tilpasningsevnen min drastisk.

Det gir en enorm mestringsfølelse å kjenne at man takler nye omgivelser. Denne mestringsfølelsen har steget i takt med hvert av oppholdene, og er en av hovedårsakene til at jeg oppfordrer alle til å reise på utveksling.

Man lærer å kjenne seg selv på en helt ny måte når sikkerhetsnettet av familie og venner befinner seg så langt unna at man må klare seg selv når kjipe hendelser inntreffer. Man må ta et lite oppgjør med seg selv. Slike opplevelser fører ofte til litt usikre Bambi-tendenser i starten, men man kommer seg stort sett helskinnet gjennom dem.

Stine ‘Bambi’ Vintervoll

Og tro meg, jeg og mine bleke Bambi-bein vet hva vi snakker om. Jeg husker godt hvordan jeg alltid gruet meg sånn til skolestart da jeg var yngre. Selv om det bare var et nytt år på samme skole der jeg hadde et bunnsolid sikkerhetsnett av foreldre, venner og lærere. Jeg likte bare ikke forandringen; vi gikk fra ferie, og over til skole igjen. Det brøt med rutinene jeg hadde hatt den siste tiden.

Ukene før skolestart på både barneskole, ungdomsskole og videregående var aldeles uuthoooldelige sett fra mitt ståsted. Altså, jeg visste at det var svært begrenset hvor galt det kunne gå, men jeg mislikte usikkerheten om framtida. Jeg ville vite akkurat hvordan det kom til å bli før det skjedde.

Det er vel ingen bombe at jeg slet med å framkalle disse synske evnene, så jeg måtte rett og slett lære meg at man ikke kan (eller bør) vite alt om framtida og hvordan man takler nye omgivelser. Det er en essensiell del av opplevelsen.

For å si det sånn, så hadde jeg ikke tatt den uka på Bali før utvekslingen startet dersom jeg visste at det betydde matforgiftning og ødelagt drømmeuke med venner.

Jeg skalv godt i Bambi-beina mine da, skal jeg si deg. (Det ble noen lange meldingsutvekslinger og mange hjerte-emojis sendt i retning mine foreldre da jeg lå der og syntes synd på meg selv og forbannet hele utvekslingen. Selv om utvekslingen teknisk sett ikke hadde startet og stakkars Japan ikke kan holdes ansvarlig på noe som helst vis.)

Første, andre og tredje ‘første skoledag’ var ikke noe å skryte av. Men de la grunnlaget for at fjerde, femte, sjette, sjuende og nå åttende ‘første skoledag’ gradvis ble lettere å håndtere.

Jeg håper at dine eventuelle Bambi-tendenser ikke har vært like ustø som mine. Men jeg nevner mine tendenser fordi jeg vil bevise at selv jeg har klart det.

Uansett om du velger å reise kort eller langt, så er et nytt studiested en stundvis tøff opplevelse, men likevel så utrolig verdifullt og verdt det.

Stine

Les også: Rismarkland