Næringspolitikk for problemløsere

6 February 2014 16:58

(updated: 18 December 2016 17:03)

Næringspolitikk for problemløsere

Halogen og Imatis er foreløpig relativt små selskaper med rundt 50 medarbeidere. Likevel er slike innovative selskaper helt nødvendige aktører i det norske innovasjonssystemet. Med spesialisert kompetanse utvikler de både seg selv og andre, og bidrar til nyskaping, eksportinntekter og en mer brukervennlig og kostnadseffektiv offentlig sektor. Men hvilken næringspolitikk trenger så problemløserne?

Les forrige innlegg i serien.

Utdanningskvalitet og ”læringslivet”

Spesialiserte problemløserbedrifter består av mennesker med høy utdanning og kompetanse. Utdanning av høy kvalitet bør derfor være en grunnpilar i næringspolitikken.

Like viktig er læringen som skjer i arbeidslivet. Fagfeltet system- og interaksjonsdesign med et digitalt grensesnitt er utviklet i løpet av de siste 20 årene. Bedriftene innen området er derfor både avhengige av å rekruttere nyutdannede hoder og at medarbeiderne lærer mens de er i arbeidslivet. ”Læringslivet” innebærer derfor at bedriftene må samarbeide med de beste miljøene innen utdanning, forskning og næringsliv.

Nyskapings- og produktivitetseffekten av ”on-the-job-learning” er kraftig undervurdert. Man bør derfor se nærmere på hvordan politikken kan stimulere til at flere holder seg faglig oppdatert, både gjennom økonomiske incentiver på individnivå, og et åpnere og mer næringsrettet utdanningssystem, som belønner institusjoner som samarbeider tett med næringslivet.

Etterspørselsdrevet innovasjonspolitikk

Nylig kom nyheten om at Asias utgifter til forskning på ti år har passert både Europa og Nord-Amerika. Hvis veksten fortsetter i samme takt som nå, vil Kina være verdens største forskning- og utviklingsnasjon i 2016, med USA på andre plass. Norge bør også øke sin forskningsinnsats, særlig den næringsrettede delen, men den nye virkeligheten betyr at vi også må tenke nytt når det gjelder hvordan vi stimulerer til innovasjon.

Eksemplet Imatis viser hvordan myndighetene gjennom innovative offentlige innkjøp kan stimulere til at nye teknologier og arbeidsprosesser tas i bruk. Staten brukte i 2013 om lag 27 milliarder på forskning og utvikling og 400 milliarder på innkjøp, herunder også kommunale innkjøp. Et krav om at 5 prosent av de offentlige innkjøpene skal føre til at nye og mer innovative løsninger tas i bruk, ville etablere et marked på 20 milliarder årlig for innovative løsninger. Det ville vært en voldsom etterspørselseffekt for problemløserbedrifter med gjennomføringsevne. Sekundæreffekten for det offentlige er likevel det sentrale: omlegging til en etterspørselsdrevet innovasjonspolitikk vil føre til både lavere offentlig kostnader på sentrale områder som helse og omsorg og høyere tjenestekvalitet for innbyggerne. Som en bonus vil avkastningen av offentlige investeringer i utdanning og forskning øke ved at løsninger som man har brukt midler på å forske frem, også blir tatt i bruk.

Hvorfor er ikke et mål om at 5 prosent av offentlige innkjøp skal være innovative allerede innført? Jeg tror det primært skyldes risikoaversjon. Både politikere og offentlige ledere blir dømt på det som tapes, ikke det som skapes. Til tross for utredninger og strategier på temaet, uteblir de håndfaste målsettingene og gjennomføringskraften.